Clockwork Aquario

Året er 1992. Den japanske spillutvikleren Westone, mest kjent for å ha jobbet med Wonder Boy-serien, påbegynte arbeidet med sitt aller siste arkadespill. Clockwork Aquario var tittelen, og tanken var at dette skulle pryde spillehaller rundt om. Fram til spillet nærmet seg utgivelse i 1994 hadde det skjedd så mye på spillfronten at en ny plattformer ikke var det verden ønsket seg. Deretter ble prosjektet skrotet og glemt for alltid. Nesten.

Vi spoler fram til 2021, arkadeformatet er for lengst begravd, og det er langt mellom plattformerne. Likevel er det altså i år ININ Games, med hjelp fra gamle Westone-veteraner, omsider får utgitt et aldri så lite stykke med fortapt spillhistorie.

La det være sagt med det samme at Clockwork Aquario ikke er noe mesterverk. Ingenting her revolusjonerer eller staker ut nye veier, men det er heller ikke meningen. Det vakre og interessante er at dette tapte verket endelig er tilgjengeliggjort og får den oppmerksomheten det hadde fortjent for nesten tjue år siden.

Dette er hjertevarmende for de av oss som ønsker å bevare spillmediet og historien.

La oss fokusere på selve spillet, for det er tross alt en del kult å finne her. Den helskrudde fisken Dr. Hangyo har stablet sammen en undervannsarmé uten sidestykke, og planlegger å ta over verden. Dermed er det opp til Huck, Elle og deres robot Gash å reise til Aquario og stoppe ham. Historien er altså ingen höjdare, men Westone forsøkte nok ikke å overgå Shakespeare heller.

Det handler om å hoppe på, eller kline til det man måtte finne av sjøuhyrer som dukker opp på veien. Dermed kan man plukke opp de lammede monstrene og kaste de veggimellom. Dette er en ganske kul funksjon som kan minne litt om de gamle Magical Quest-spillene fra Capcom.

Grafisk er det helt strøkent, og det er stappet med ganske festlige detaljer og bakgrunner. Som det meste andre som fantes i arkadehallene den gangen, er også Clockwork Aquario meget fargerikt og vakkert å se på.

Selve plattformelementet er av det i overkant enkle slaget, og byr på en ganske generisk opplevelse slik sett. Dette er nesten litt overraskende med tanke på at arkadespill ofte skulle være vriene for å presse ut mest mulig penger av spillerne. Veldig vanskelig er det ikke, men det er fremdeles svært gøy, og i tillegg kan det by på modus med to spillere.

Bossene har fantastisk design og byr tidvis på en utfordring. Kontrollen sitter bra også, så her har ININ gjort en brillefin jobb. Veterankomponist Shinichi Sakamoto står for musikken, og har til og med remastret sine egne spor fra nittitallet. Musikken er forøvrig fantastisk, og kommer for meg til å stå igjen som noe av det bedre som har kommet i år.

Det er ikke så veldig mye mer å si om Clockwork Aquario uten å dra det ut til det kjedsommelige. Selve spillet er ikke noe spesielt, men det har blitt en kuriositet i seg selv likevel. Historien bak er helt klart mer interessant enn produktet, men la det for all del være klart at dette er et artig spill likevel. Hadde dette kommet til konsoller i 1994, er jeg sikker på at Clockwork Aquario hadde vært et herlig barndomsminne for svært mange mennesker. Nå er det egentlig bare et litt gammeldags spill ingen visste de gikk glipp av.