Command & Conquer 4: Tiberian Twilight

Problemet med Command & Conquer 4, i likhet med de fleste megastore titlene, er at det ikke er et spill i den forstand vi tenker det. Det første Command & Conquer-spillet var med på å definere sjangeren sanntidsstrategi, og det er få - om noen - spillere som ikke kjenner til serien. Command & Conquer er en merkevare, et fenomen, og med dette å måle seg mot blekner Tiberian Twilight i skyggen til sitt opphav.

Jeg innser at dette kan høres veldig pretensiøst ut, men det er et faktum at store oppfølgere har en tendens til å bli hypet så høyt opp i skyene at de ikke innfrir de vanvittige kravene folk stiller; dette til tross for at spillet kan være ganske så underholdende, og sikkert kunne blitt kjempepopulært om det hadde blitt utgitt under et annet navn. Jeg føler denne beskrivelsen passer veldig til hva Command & Conquer 4 står i fare for å bli utsatt for.

Jeg har vært så heldig at jeg har fått prøve beta-versjonen av Tiberian Twilight, og det er ikke et dårlig spill - ikke i det hele tatt. Men det er ikke bedre enn Command & Conquer 3. Det er annerledes og litt ukjent, og det er det som er min største fordom når jeg sitter og spiller. Stilen er kjent og gir meg den deilige nostalgifølelsen. NOD-enhetene er malt trofast i rødt og svart, og designet er overdådig, nesten på grensen til pompøst. GDI-enhetene er strømlinjeformede og firkantede; lysebrune og gule. Enkelt, effektivt og kjent. Men gameplayet gjør meg usikker. Her er ingen basebygging, ingen innsanking av ressurser, og grensesnittet er helt annerledes. Det er mer likt et MMO-spill enn hva jeg er vant med. Jeg begynner å lure på om det virkelig er et Command & Conquer-spill jeg sitter med.

Det var flerspillerdelen jeg fikk teste av beta-materiale. Det passet meg egentlig fint, for hvis jeg hadde blitt gitt enspillerkampanjen hadde jeg nok sannsynligvis viet flere timer til skirmish uansett. Det går ikke helt smertefritt å spille, desverre. Matchmaking-systemet på dette stadiet av Command & Conquer 4s utvikling er veldig ustabilt, og min opplevelse var at det var veldig utsatt for å kræsje, hvis det i det hele tatt kom i gang. Vanlig ventetid for å komme inn i en kamp var rundt tre minutter. Jeg er klar over at dette kan være et resultat av få spillere, eller rett og slett bare uflaks, men det er utvilsomt med på å senke førsteinntrykket når jeg må vente tre minutter og tvinne tommeltotter første gang jeg skal spille. Til sammenligning kom jeg til Command & Conquer 4s beta rett fra R.U.S.E.-betaen, hvor matchmaking-prosessen var smertefri og silkemyk.

Selv etter å ha kommet meg gjennom nåløyet og var inne i spillet, satt jubelen fremdeles langt inne. Enhetene beveger seg litt treigt, og gameplayet generelt føltes veldig sløvt til å begynne med. Formelen i flerspillerdelen er å erobre og holde på flere kontrolltårn. Jo flere man har, jo fortere får man poeng, og når man har et visst antall poeng vinner man matchen. Jeg foretrekker å erobre et lite område og så forsvare dette, derfor valgte jeg å spille 'defense'. Desverre kunne jeg bare bygge forsvarstårn, og kun rundt min egen walker, som er C&C4s svar på en bevegelig 'construction yard'. Det ble derfor til at mens soldatene mine sprang rundt og prøvde å holde på kontrolltårnene, sendte jeg walkeren frem og tilbake for å bygge tårn. Jeg følte meg veldig utsatt, og det ble litt tungvint.

Som 'offense' gikk det mye smidigere. Jeg bygde en liten hær og sendte walkeren frem. En stilig vri er at man kan bygge med walkeren mens man går, og så neste gang man plasserer walkeren sin strømmer alle de ferdigbygde troppene ut. Dette brukte jeg ofte for å storme en fiendtlig posisjon. Mitt inntrykk av C&C4 er at utvikleren har gjort spillet veldig enkelt. Det virker som det er blitt dummet ned litt, og at mer fokus er lagt på action for å gjøre det mer almennt tilgjengelig. På sitt mest kompliserte går Command & Conquer 4 ut på å se hvilke typer enheter fienden bygger, som for eksempel tanks, og produsere enheter som er sterke mot disse for å slå tilbake. Foruten dette er det vanskeligste du gjør å sette 'waypoint' midt på brettet og trykke på byggeknappen x antall ganger.

For å oppgradere enhetene sine må man reise rundt og samle sammen tiberium-krystaller. Hver krystall gir spilleren ett poeng til å oppgradere med, til forskjell fra det gamle systemet hvor man sparte opp og kjøpte oppgraderinger. Her er ingen ressursinnhenting. Ressurser kommer automatisk, og man kan bygge til man når populasjonsgrensen. Dermed forsvinner den urgamle taktikken med å bygge opp en gigahær med billige enheter og storme; når du når populasjonsgrensen er det stopp.

Det er uungåelig å sammenligne Tiberian Twilight med Command & Conquer 3, og desverre føler jeg at spillet ikke kommer ut som den sterkeste. Forgjengeren var et veldig bra spill hvor Electronic Arts gjorde det meste riktig. Command & Conquer 4 er et slags eksperiment, hvor den populære serien blir tatt i en ny retning for å åpne den opp for et bredere publikum. Jeg håper bare at de ikke tar steget for langt til siden og gjør Command & Conquer helt ugjenkjennelig for fansen.

Som fan av serien må jeg desverre innrømme at jeg synes gameplayet ble litt tamt i forhold til hva jeg forventet. Grafikken i versjonen jeg fikk prøve var låst til laveste oppsett, så jeg fikk ikke noe inntrykk av hva Tiberian Twilight kan prestere på topp, og jeg fikk kun leke meg med de mest grunnleggende enhetene. Når det kommer ut vil Command & Conquer 4 konkurrere direkte med kommende sanntidsstrategispill av den gamle skolen, slike som R.U.S.E, og det vil vise seg hvilket spill som får mest oppmerksomhet fra de knallharde strategientusiastene.