Steven Soderberghs Contagion er en av de bedre epidemifilmene som har blitt laget i nyere tid. Vi følger en livstruende sykdoms rekordraske spredning over resten av verden, mens forskere jobber på spreng for å finne en kur og fortvilte fedre sperrer døtrene sine inne fra faren. Her er ingen mutanter, zombier eller andre vesener. Contagion viser ekte mennesker i en verdensomfattende krise, i en virkelighet der teknologien endelig innser sine grenser.
Filmens første minutter introduserer oss for en hostende Beth (Gwyneth Paltrow), som har vært på ferie i Hong Kong. De tidlige varseltegnene bortforklares raskt som jet-lag, før vi ser henne gripe etter peanøttene på bardisken. Servitrisen tar imot kortet hennes, Beth trykker på betalingsterminalen. Viruset vandrer fra flate til flate, hånd til hånd, munn til munn. Først i Hong Kong, så Minneapolis og deretter resten av verden.
Ektemannen Mitch (Matt Damon), som er immun mot viruset, etterlates med datteren. Myndighetene holder sannheten om omfanget skjult for alle bortsett fra sine kjære, kuren er ikke-eksisterende og borgerne er panikkslagne. Midt i galskapen spres ordet videre via bloggeren Alan Krumwiede (Jude Law), før vi til slutt når bristepunktet der butikkene står tomme og morderiske ofre skyter seg frem på leting etter mat og medisin.
Den velspilte thrilleren har store navn som Matt Damon, Kate Winslet og Laurence Fishburn på rollelisten, og ved siden av fjorårets kriminelt oversette Margin Call har den en av de bedre rollegalleriene jeg har sett på en stund.
Contagion ser nærmere på hvordan en pandemi oppleves på både global og personlig skala, og ved å omfavne kynismen og spenningen som råder det post-apokalyptiske samfunnet blir det aldri for pretensiøst. Panikken står i sentrum, og sitter ved deg lenge etterpå.