Convergence: A League of Legends Story

Double Stallions Convergence: A League of Legends Story er det siste av Riot Games' indiespillprosjekter, og er en eksplosiv, høyoktanig ferd gjennom den ekspansive undergrunnsbyen Zaun. I kampen for å kontrollere de farlige Syntixi-krystallene som produseres av Poingdestre Chembaron-familien verver Ekko mange usannsynlige allierte og møter noen kjente fiender i det som ender opp med å bli en fengslende, morsom og tankevekkende historie.

For å holde Zaun trygg må Ekko ta i et tak - eller rettere sagt sverdet - og bli litt skitten på hendene. Convergences kamper er elegante og fartsfylte, og utnytter både omstreifende miljøer for overraskende møter og spesialdesignede nivåer for manisk, akrobatisk plattformaction når du febrilsk prøver å slå ned gjenger av fiender. Komboene er flytende og dynamiske, og Ekkos evner er ganske enkle å forstå - i tillegg til at de kan kjedes ekstremt godt sammen for å få til noen enorme takedowns. Senere i spillet blir imidlertid kampene litt for enkle og repeterende, og det er på dette tidspunktet at spillet introduserer noen fiendetyper som hopper over "utfordrende" og går rett til "motbydelig", og som nesten garantert gjør skade på den begrensede helsepotten din.

Spillets bosskamper er derimot et høydepunkt. Som tilhenger av League of Legends' omfattende historie er det flott å se at karakterene tas ut av Summoner's Rift og tilbake til sine naturlige habitater. Det er fascinerende å se hvordan vanlige folk i Piltover og Zaun reagerer på disse figurene og historiene deres, og det gir meg bare enda mer lyst til å spille dem i riften. Karakterenes bevegelser i spillet er, akkurat som i Ekko, implementert på en kreativ måte, og bosskampene fungerer generelt som gode verktøy for å lære seg å håndtere Ekkos stadig voksende arsenal av dingser.

Utforskning i Convergence må ha frarøvet Ekkos våpen sin skarphet, for det er et tveegget sverd. Totalt sett er spillets miljøer godt designet, med nok plattformelementer til å gjøre enkel forflytning og utforskning interessant. Mange av reisemetodene minner om et todimensjonalt Titanfall, og gir den samme smidigheten og gleden ved å koble sammen ferdigheter. Når det er sagt er noen områder i spillet irriterende - om ikke direkte dårlig - designet. Enkel forflytning i utfordrende nivåer viser seg ofte å være vanskeligere enn kampene, og ikke på langt nær like morsomt. Et enkelt dårlig trekk kan ofte føre til at Ekko blir fanget i en tidssløyfe og dør av omgivelsene hvis han ikke spoler tilbake, men ikke klarer å spole langt nok tilbake til å være i sikkerhet, noe som er ekstremt frustrerende og ødelegger fremdriften i et nivå. I tillegg har flere områder - når de er fullført - ingen enkel vei ut, noe som betyr at de som ønsker å gå tilbake og hente skjulte kister de har gått glipp av må gå helt til enden av nivået for å komme tilbake til hovedkartet.

Når vi snakker om samleobjekter kan man trygt si at rekkefølgen kunne vært strukturert litt bedre. Senere i spillet har spillerne sannsynligvis funnet ut hva slags dingser og spillestil Ekko har, og derfor leter de i stedet etter skjulte figurer og kosmetiske belønninger, så det føles ikke så bra å jakte på kiste etter kiste bare for å få en (på grensen til ubrukelig) dings-komponent, men det gjør riktignok at oppdagelsen av samleobjekter til slutt føles mer effektfulle og givende.

Det er kanskje merkelig å trekke frem, men lyddesignet er en av mange små detaljer i dette spillet som gjør det så bra og får det til å føles som et prosjekt med lidenskap bak. Lyden av Ekkos evner er tett, mekanisk og tung slik at det er lett å gjenkjenne dem i hektiske kampsituasjoner. Den spredte bruken av retningsbestemt lyd gjennom hele spillet er en fin detalj. På toppen av dette har spillet et flott lydspor, med bakgrunnsmusikk som er passende uten å være påtrengende, og motiver som glidende går fra sikkerhet til fare og bygges opp kraftfullt.

Convergences fortelling er sannsynligvis høydepunktet i hele opplevelsen. Med en hel rekke nye og kjente ansikter klarer spillet å få hver enkelt karakter til å skille seg ut, selv om det bare er for en spesifikk funksjon, og gir et reelt innblikk i Ekko som en karakter. Historien i spillet er til tider ganske alvorlig, farlig og mørk, men sett gjennom øynene til Ekko - akkurat som Zaun - er det ikke så ille. En perfekt blanding av drama og komedie skaper noen virkelig morsomme og gripende øyeblikk (min favoritt er i kapittel tre) og løfter spillet fra et enkelt plattformspill til en virkelig underholdende opplevelse. Med noen velskrevne vendinger og en god utforskning av svart-hvitt versus grått moralsk rettferdighetssystem er det en ekstremt morsom reise å spille seg gjennom.

Alt i alt er Convergence: A League of Legends Story et virkelig solid plattformspill med en enda bedre historie. Det er noen små irritasjonsmomenter underveis, og spillet topper seg ganske raskt med en treg midtdel, men sluttresultatet gjør det absolutt verdt å spille det i sin helhet siden det gir deg en større forståelse av verdenen til Piltover og Zaun, og kanskje til og med får deg til å utfordre ditt moralske kompass.