Cosmopolis

Da Tor Erik ga meg coveret til filmen og spurte om jeg ville anmelde den, strakk jeg ut hånden, grep fatt og møtte fronten med øynene mine. Der sto det to navn i store bokstaver som gjorde meg foruroliget - nemlig PATTINSON etterfulgt av CRONENBERG. Det første som slo meg var hva i alle dager denne kombinasjonen gjorde på forsiden av et filmcover. David Cronenberg som anerkjent kultfilmregissør, og Robert Pattinson... fra Twilight. Dette måtte jo være en spøk?

Merkelig nok var det ikke det. Cosmopolis heter filmen, og den er regissert av nettopp selveste Cronenberg, mannen bak kultklassikere som The Fly, Videodrome og Naked Lunch. Han som har utforsket seksuelle fetisjer om bilulykker, syretripper på antiskadedyrmidler og morderiske dvergbarn, går nå til å regissere en svært dialogsentrert film med tenåringsbedåreren Pattinson. Bare det å ha en så omstridt skuespiller som Pattinson med, er nok til å svekke filmens troverdighet (noe den allerede har blitt kritisert rikelig for). Jeg skal likevel være ærlig å si at tross Pattinsons nærvær, så er faktisk filmen ikke så verst.

Vi møter Erik Packer (spilt av Pattinson), en milliardær som spekulerer i internasjonal valuta og har tjent seg søkkrik på det. Over et tidsforløp på ett døgn, ser vi hvordan Packer går fra å være milliardær til å gå konkurs, alt mens han er på en reise til den andre siden av byen i sin limousin for å få seg en hårklipp. På veien imøtekommes Packer av trøbbel i flere former. Presidenten av USA er på besøk og skaper trafikkaos, demonstranter mot kapitalismen raver rundt og ødelegger, og som ikke det var nok er noen også ute etter å drepe milliardæren.

Det er spennende å se hvordan den konstante utviklingen i filmen spiller inn på Packers rollefigur. Han fremstilles som en likegyldig narsissist, nesten i fotsporene til Patrick Bateman fra American Psycho, der han kald og kynisk har det eneste ønsket i verden om å nå denne frisøren, koste hva det koste vil.

Filmens tyngde ligger i dialogene. Det er gjennom den det åpnebarer seg hvordan Packer går fra å være en kynisk forretningsmann til å ende opp på bristepunktet, der han tviholder på masken som sprekker opp. Ettersom kvelden og natten utspiller seg, ser vi hvordan Packer sakte men sikkert går i oppløsning frontet av ekstrem likegyldighet. Han taper alt, både økonomisk og sosialt på denne turen, før han til slutt blir fullstendig likegyldig til liv og død.

Det er i fremdriften av denne psykologiske oppløsningen at filmen blir interessant. Da er det også umiddelbart en film som krever mye av seeren, det krever at man legger merke til dialogen og psykologien hos rollefigurene. Dessverre vil nok dette kjede og skremme vekk en del seere, som vil finne filmen kjedelig og uforståelig. Til og med de som sverger seg til kunstfilm vil nok finne at filmen tidvis kan være litt død.

Det karakterdrevne står i fokus, og det hviler på prestasjonene til Pattinson. Sympatien for Packer uteblir, og den forsøker heller aldri å bli skapt, men vi får en empatisk forståelse for hvordan han til slutt ender i total likegyldighet. Dette forsterkes i filmens klimaks, der han har en lang og filosofisk dialog med en figur hvis rolle i filmen uteblir i denne anmeldelsen.

Cosmopolis blir en film som utforsker likegyldighet, meningsløshet, psykologi og sosiale forhold. Fordommer til side, så gjør Pattinson en god rolleprestasjon, og den hjelper med på å underbygge temaet. Cronenberg er ikke på sitt beste med denne filmen, men er likevel et greit tilskudd til de nyere filmene hans.