Hadde det ikke vært for The Elder Scrolls IV: Oblivion, ville nok det første Crackdown-spillet ha blitt liggende i konsollen i lang tid. Det var et av de første spillene jeg spilte på Xbox 360, og allerede da kan det vel påstås at spillet til utvikler Realtime Worlds var av den gamle skolen.
Crackdown, på godt og vondt, minnet mer om spill som kom ut en hel konsollgenerasjon tidligere. Jeg tenker på spill som The Incredible Hulk: Ultimate Destruction og Just Cause, hvor hele greia egentlig bare handlet om hvor mye ødeleggelse man kunne få til i øyeblikket. Sistnevnte handler jo fortsatt om nettopp dette, men med tiden har såkalte sandkassespill blitt færre og færre i antall.
Selv Grand Theft Auto-serien, som på mange måter sto for konseptet, har siden beveget seg i en litt annen retning, med større fokus på historiefortelling og detaljnivå enn eksplosjoner og superhelteri. Så når Crackdown 3 landet på pulten min nå i 2019 var jeg ikke helt sikker på hva jeg hadde i vente.
Jeg har ikke fulgt utviklingen av spillet veldig nøye, og ble dermed ganske overrasket da det ble åpenbart at Crackdown 3 ikke minner om spillet Microsoft annonserte så langt tilbake som 2014. Da ble det sagt at spillet kunne by på massiv ødeleggelse ved hjelp av Microsofts skyteknologi. Dette finnes det ikke spor av i enspillerdelen, og istedenfor en oppfriskning av serien er spillet blitt en skikkelig tidskapsel av en utgivelse.
Crackdown 3 både ser og føles ut som et tidlig Xbox 360-spill. Dette høres kanskje veldig negativt ut, men jeg er litt ambivalent. På en side spiller jeg noe som føles veldig gammeldags, men på en annen side er det jo veldig gøy. Ekstremt nostalgisk er det, nesten så jeg bare har blitt dratt tilbake til den sinnstilstanden jeg var da jeg spilte originalen i sin tid.
Nok en gang surrer jeg rundt på hustakene i leting etter disse tullete grønne kulene som alle har snakket om siden, og jeg skal alltid bare ha én til. Det finnes ingen ende på det der. Og jeg kan ikke påstå at jeg ikke har det gøy. Spesielt når du har utviklet figuren din sine egenskaper nok til å gjøre litt sprekere stunts, så blir det ellers dølle kampsystemet plutselig ganske artig.
Frem og tilbake kaster du deg mellom bygninger mens du slynger granater, raketter og laserstråler i alle retninger. Du må gi litt selv for at alt skal klaffe, ettersom spillet er så tilgivelig med autosikting at hele kampsystemet kan reduseres til stå rolig bak dekke mens man plaffer ned fiende etter fiende. Men gjør du litt mer ut av det selv, så blir det overraskende festlig, til tross for simpelheten.
For de av dere som ikke har vært borti Crackdown-spill tidligere, så er konseptet ganske enkelt: i startmenyen finner du et kart over superskurker og deres rang. Alle disse skal knærtes, men det er opp til deg hvilken rekkefølge dette skjer i. For å finne ut hvor disse skurkesjefene befinner seg fullfører man sideoppdrag knyttet til hver av dem.
Disse oppdragene er så og si like over hele linja. Man finner litt variasjon i fiendetyper, og noen oppdrag handler om å knuse digre maskiner mens andre dreier seg om dataskjermer som skal hackes. Hver gang ett av disse fullføres, får du litt mer informasjon om sjefens lokasjon. En kan selvfølgelig hoppe rett over dette steget og heller angripe bossen med én gang, men en kan spørre seg selv om det egentlig er noen hensikt.
Spillet prøver ikke engang å fortelle deg en historie. Joda, du får servert noen detaljer, vi får høre at Terry Crews og hans gruppe hardkokte supersoldater har krasjlandet i byen New Providence. New Providence er finansiert av skurkeselskapet Terra Nova, og etter å ha mørkelagt hele jorden i et terrorangrep er altså New Providence jordens siste by.
Og ja, man kan altså spille som Terry Crews. Dette er et såkalt valg man blir møtt med i starten av spillet, og diverse figurer har forskjellige egenskaper og slikt, men bare Terry Crews er Terry Crews, så akkurat der er det ikke snakk om så mye valgfrihet. Mener jeg, i alle fall.
Så man skal som Terry Crews pløye gjennom New Providence, med superkrefter, supervåpen og superbiler. Kjørefysikken i spillet er som mye annet, det føles litt halvkokt, men akkurat godt nok til at det er gøy å kjøre rundt på fire hjul også. Spesielt superbilen man får tildelt er ekstra gøyal å bruke. Denne har nemlig flere variasjoner som kan endres selv i fart, så du kan få alt fra en typisk Batmobil til en tanks, og en variant kan hoppe og kjøre oppover husveggene.
Så hva er egentlig hensikten med å kunne fullføre oppdrag tidligere, hvis hele moroa ligger i øyeblikket? Jeg tenker at dette er et spill som ikke tar seg selv så veldig seriøst, men som på samme tid tar spillerens tid med i beregningen. Crackdown 3 er nok ikke spillet man vil sitte med i lange tider fremover, og når man først går lei så har nok løpet gått.
Sånn sett er det egentlig litt greit at du kan fullføre spillet når enn du selv måtte ønske det, og skulle du av en eller annen grunn være sulten på mer, så finnes det ikke akkurat lite innhold å kaste seg over heller. Hensikten er for meg ganske tydelig: her skal det spilles, helt til man ikke gidder å spille mer. Så enkelt er det, og forventer man noe dypere er man pent nødt til å finne det andre steder, for her kan ikke Crackdown 3 hjelpe deg.
Jeg kan med hånden på hjertet si at Crackdown 3 har passert alle forventninger jeg kunne ha hatt, til tross for at jeg ikke vil påstå at dette er noen perle av et spill. Det er og blir skikkelig gammeldags, og jeg er litt usikker på om det er akkurat dette Microsoft hadde behov for når det kommer til spill som kan trekke spillere til plattformen... men det er helsikes gøy!
Crackdown 3 er nok heller spillet Avalanche Studios hadde håpet Just Cause 4 skulle være, og vurdert fra det perspektivet er det ikke så aller verst. Jeg er tilbøyelig til å kalle det direkte fornøyelig, men ha i bakhodet at dette er et spill som nesten krever at du har litt forhold til spill av denne typen fra før av. Går man inn i dette med forventninger på linje med andre moderne storspill, tror jeg man vil få bakoversveis.
Spillet er testet på PC, og jeg hadde ikke mulighet til å prøve flerspillerdelen i forkant av lansering, ettersom anmeldere kun fikk prøve i kortere tidsrom.