Jeg kjenner meg treg. Veldig treg i nøtta. Omkring tre timer inn i Gears of War husker jeg meg selv ropende ut over hele redaksjonen at spillet ikke levde opp til mine skyhøye forventninger. Fire timer senere var jeg så lykkelig at jeg neste gråt av glede. Akkurat det samme hendte med Crysis. To timer inn i spillet var jeg mest irritert over hvor treffsikre fiendene er, og hvor fort jeg selv dødde. Jeg forklarte for de andre i redaksjonen at jeg til tross for lekker teknikk følte meg litt skuffet. Fem timer senere satt jeg med gåsehud, frysninger over hele kroppen og bare skalv. Crysis er et mesterverk, og jeg er langsom.
Fordi det er en omstilling, det å kaste seg inn i Crysis etter å ha spilt Halo 3 og Half-Life 2: Episode Two. En ganske stor en faktisk, til tross for at alle tre spillene er i nøyaktig samme sjanger. Grunnen til dette heter nanosuit, og den balansering av vanskelighetsgrad som følger med på kjøpet. Til forskjell fra flesteparten av andre actionspill har Crysis et taktisk moment som handler om fire valg man kan gjøre via musehjulet. Den spesielle drakten som man bærer, gir deg valget mellom å være enten motstandsdyktig mot fiendtlige angrep, usedvanlig sterk, superkjapp eller usynlig i en kort periode. Til forskjell fra hva jeg først trodde, er dette ikke noen påklistra gimmick, men heller en fantastisk del av et fantastisk spill, dypt forankret i spillets struktur. Det gjelder å kjapt lære seg fordeler og ulemper med de ulike ferdighetene, lære seg hvor lenge hver av dem varer og hvordan man best kan utnytte dem. Dette er dog bare en del av Crysis, som viser seg å være spillet vi alle har ventet på. Spillet som kommer til å forandre sjangeren.
Når Crysis starter, kaster man seg ut av et fly over en av de kinesiske Spratlyøyene mitt i det steikvarme sørlige området av Stillehavet. Året er 2020 og en gigantisk asteroide faller ned på en av de kinesiske Spratlyøyene, og følgene er naturligvis alt annet enn hyggelige. Den nordkoreanske regjeringen er først på plass med både militærstyrker og forskergrupper, og når de amerikanske spesialstyrkene (sendt dit av Pentagon) er på plass, er situasjonen mildt sagt spent. Nordkoreanerne har funnet en asteroide, som mistenkes å inneholde utenomjordisk materie, noe som bidrar til åpen krig på øya, med tusenvis av aggressive fiendesoldater, panservogner, flystøtte og etter hvert romvesener med uant våpenkraft.
I Crysis er det livsviktig å lære seg å håndtere disse ulike ferdighetene, blande dem sammen og kjapt skifte mellom dem. Og kombinasjonene er selvsagt mange. En effektiv måte å nærme seg spillets smarte fiender på er så klart å aktivere Cloak-funksjonen, smyge seg innpå for deretter superraskt å skifte til Maximum Strength og enten plukke opp fiendene og kaste dem avgårde, eller skyte dem på kloss hold. Det gjelder derfor å utføre galskapen i Maximum Strength-modus relativt kjapt for deretter å søke dekning igjen slik at energimåleren kan lades opp.
Alle disse funksjonene benytter seg av kraften som lagres i energimåleren, og når energimåleren er tom begynner fiendenes kuler å stjele av livsmåleren som er plassert rett under den lyseblå energistrengen. Det er lett å dø i Crysis. For det første tåler fiendene mye bank før de dør (spesielt om man ikke bruker drakten hele tiden), og for det andre er de aller fleste nordkoreanske soldatene i spillet utrustet med hjelmer og skuddsikre vester.
En annen brukbar kombinasjon av draktenes ulike funksjoner er selvsagt å aktivere Maximum Speed, løpe kjapt inn til fiendens posisjon og vel fremme bytte til Maximum Armor før man utkjemper tette ildstrider med hver og en av fiendesoldatene til de er døde hele gjengen. Man kan selvfølgelig også gå betydelig lenger i sin kreativitet.
Det går for eksempel helt utmerket å plukke opp tunge ting i Maximum Strength-modus for så å kaste dem på fienden. Det går også greit å få dem til å skyte på hverandre mens man er usynlig, samt ganske enkelt smyge seg forbi dem uten å avfyre ett eneste skudd. Det spillmekaniske i Crysis føles veldig variert og friskt, proppfullt av muligheter og valgfrihet. Det merkes tydelig av Crytek virkelig har villet gi hver spiller helt og holdent muligheten til å forme sin egen strategi etter sin egen spillestil i Crysis.
Det finnes så mange spill i actionsjangeren der utviklerne på forhånd har lovet frihet innen rammene som settes opp. Lovnader om at man skal kunne forme sin egen spillestil etter eget forgodtbefinnende, samt bestemme om man vil være fremadstormende voldsom eller ettertenksomt usynlig samtidig som spillet følger denne spillestilen.
Men like ofte som dette proklameres ut fra på forhånd overdrevet selvsikre utviklere, like mange ganger har jeg (og du) sett hvordan det i praksis ikke fungerer. Dette da spillmessig valgfrihet i lineære actionspill som oftest utformes som gimmick-aktige løsninger som klistres utpå den grunnleggende strukturen som allerede er laget, eller fordi verken spillverden eller fiendenes kunstige intelligens er såpass dynamisk utformet at den klarer å reagere på spillerens egne, kreative valg.
I Crysis eksisterer ikke disse problemene, og Crytek beviser klart og tydelig at deres forhåndssnakk om kontraster, muligheter og konsekvenser faktisk ikke var opphausing og skryt, men ren og skjær ærlighet.
Crysis er kontrastenes spill. Foruten nanodrakten og de valgene den medfølger (hurtig eller langsom, hardhuda eller usynlig) har Crytek slengt inn nok variasjon til nesten å kvele meg. Når planeten, halvveis inn i spillet, fryser til is, og de utenomjordiske dukker opp, har jeg nytt snørrgrønne palmetrær og kriget hardt mot den nordkoreanske hæren i drøye sju timer, og alt forandres. Hver gang man tror man har blitt komfortabel med det Crysis byr på, kaster det frem noe nytt, og det er faktisk flere år siden jeg har opplevd slik vanvittig spenning i et actionspill som jeg har gjort under nytelsen av Crysis. Det store samtale-emnet har dog på forhånd vært verken den spillmessige variasjonen, handlingen eller nanodrakten, men grafikken. Og Crysis leverer, mildt sagt. Dette er uten noen som helst tvil verdens vakreste spill, og får sjangerkolleger som Gears of War og Call of Duty 4 til å fremstå som aldrende. Områdene er gigantiske, modelleringen briljant, effektene helt sinnssyke og loade-tidene korte. Crysis er så attraktivt at jeg ved flere anledninger brøt ut i latterbrøl over den visuelle briljansen.
Spillkontrollen er genial, variasjonen fantastisk, settingen bemerkelsesverdig og spenningen komplett. Crysis er vanskelig, stundom ikke-tilgivende og krever en monsterdata for å spilles glatt. Men når du så sitter du der og skuer ut over et flere kvadratmil stort spillområde, badet i den vakreste kveldssolen noensinne... Crysis byr på en omveltende, rystende actionopplevelse, større og mer avhengighetsdannende enn noe annet spill siden Half-Life 2. Liker du blytung action, er dette noe du rett og slett ikke kan gå glipp av.