Cygni: All Guns Blazing

Undertegnede elsker 1942, Geometry Wars, DoDonPachi, Crimzon Clover, Radiant Silvergun, og Ikaruga. Jeg elsker top down shoot 'em ups, og selv om sjangeren i stor grad hører fortiden til, jubler jeg litt ekstra når vi i form av nyutgitte Cygni: All Guns Blazing får muligheten til å gjenoppleve denne herlige spillsjangeren. Det vil alltid være noe helt spesielt å bevege seg uskadd gjennom kulehelvete, alt mens frontkanonene på det lille fartøyet ditt tar ned 10 ganger større fiendtlige skip til tonene av fartsfylt midi-rock med akkurat passe japansk teft. Jeg tror ikke engang jeg overdriver hvis jeg sier at jeg har tilbrakt 200 timer i Ikaruga opp gjennom årene.

Det skal imidlertid sies at denne sjangeren alltid vil være det ultimate beviset på at jeg ikke er en "ekte gamer". Til tross for all tiden jeg har brukt på å spille Treasures' ikoniske klassikere, har jeg aldri nådd slutten i verken Silvergun eller Ikaruga. Men jeg har forsøkt tusenvis av ganger. Så spørsmålet er om Cygni er like vanskelig? Nei, det er det ikke. Er det fortsatt utfordrende nok til å få meg til å skrike høyt den siste uken? Ja, absolutt. Velkommen til Cygni Prime, den mest ugjestmilde planeten i universet.

Utvikleren Keelworks legger ikke skjul på at de med dette spillet ønsker å vekke en død sjanger til live igjen. Den gamle arkadespillformen "top down shooter" blir hyllet og hedret både høyt og lavt her, og det er mulig å finne inspirasjon i Cygni fra både R-Type og Gradius, samt Trésors nevnte klassikere. Det er også en historie som jeg synes fungerer godt som ramme. Du heter Ava, du er en topptrent jagerpilot, og hjemplaneten din Cygni Prime har nettopp blitt invadert av en svært kapabel fremmed fiende. Ava er en Orca Starfighter pilot i en flåte som fungerer som førstelinjeforsvar mot de invaderende romskurkene, og jobben hennes er å ta ned så mange av dem som mulig.

Mens Ikaruga gjorde et (smart) poeng av å la deg som spiller skifte form mellom et svart og et hvitt skip, og dermed absorbere fiendens kuler (så lenge de hadde samme farge som skipet ditt), fokuserer Keelworks i Cygni på dynamikken mellom luftbårne mål og fiender på bakken. Ava må nedkjempe romskip av ulike størrelser og typer samtidig som hun skifter og bomber bakkemål, noe som skaper en spesiell dynamikk som jeg virkelig setter pris på. Heldigvis fungerer det sømløst å bytte mellom ulike typer mål, noe som blir en viktig del av spillet denne gangen, og jeg applauderer måten de innoverer innenfor noen ganske trange rammer her i stedet for å prøve å finne opp hjulet på nytt.

Fiendene er smarte, mye smartere enn jeg først hadde forventet. Alle vi som har spilt klassikerne i denne sjangeren vet godt at fiendene sjelden gjør noe annet enn å følge en forhåndsbestemt "bane", noe du som spiller forventes å memorere. Også her går Keelworks nye veier, for alle de invaderende romskurkene i Cygni er utstyrt med en egen kunstig intelligens som er mye mer subtil enn det jeg har sett i noe annet spill av denne typen. Fiendene opptrer intelligent og unngår angrepene dine hvis du avslører strategien din for tidlig, og de kan ofte fly ut av rammen for å hente forsterkninger, i likhet med alle sjefene.

Cygni: All Guns Blazing er også grafisk utsøkt. Jeg har spilt det på PlayStation 5 og elsker alt fra den Ikaruga-inspirerte estetikken til den rasende gode flyten som bare en eller to ganger dyppet seg til nivåer der oppdateringsfrekvensen slet i et kort mikrosekund (på det meste). Tempoet er høyt, det er mange fiendtlige skip å skyte på, rikelig med innhold og en vellykket innramming av en romkrig som jeg lærer akkurat passe mye om. Det er definitivt deler av oppgraderingssystemet som ikke hadde trengt å være der etter min mening, og deler av spillets lydspor som ikke passer helt inn, men det er små klager for et spill som i det store og hele underholder på de aller største premisser.