Dark Souls II: Scholar of the First Sin

Mange vil hevde at det å relansere Dark Souls II til nestegenerasjonskonsollene en uke etter at den nye Playstation-yndlingen Bloodborne tok verden med storm, er galskap. At disse to er i konkurranse med hverandre og at sistnevnte vil ende opp som vinneren. Her er jeg uenig. Tvert imot, disse hard core-søsknene utfyller hverandre. I tillegg vil noen si at en relansering av et spill fra 2014 er «too soon». Og kanskje er dette riktig, men likevel vil jeg igjen være uenig. «På tide,» insisterer jeg.

Hvis Bloodborne er marerittet, er Dark Souls II: Scholar of the First Sin det mørke eventyret marerittverdenen ble skapt i. I Dark Souls II besøker vi en verden på kanten av stupet. Etterlatte og sønderknuste slott pryder landskapet, og mektige klipper reiser seg fra et enormt mørkeblått hav. Skuer vi opp på fjellene fra den uhyggelig fredelige landsbyen Majula, skimter vi mørke tårn og forheksede skoger, og sammen skaper de en stemning få spill klarer. Det kan lages mange sammenligninger mellom Dark Souls II og andre post-apokalyptiske fortellinger, men ingen av dem er så brutalt utfordrende - og likevel så givende på én og samme tid - som nettopp Dark Souls II.

Med mindre du utelukkende har levd under en Nintendo-konsoll de siste seks årene, har du uten tvil fått med deg From Softwares brutale serie. Synes du imidlertid at det original Dark Souls II var litt for lett, så kommer Scholar of the First Sin med en gledelig overraskelse: Spillet er vanskeligere enn noensinne.

Som eier av Dark Souls II til Playstation 3 følte jeg meg klar for å igjen kle meg i skinnende rustning og slakte noen demoner. Eller bli slaktet. Det er nesten hipp som happ. Jeg hadde brukt lang tid på å lære meg spesifikke fienders bevegelser og angrepsstrategi, og da jeg på nytt holdt skjoldet i venstre hånd og sverdet i høyre, tok det ikke lang tid før jeg fant tilbake til disse mønstrene. Snart tenkte jeg at alt ville ende godt. Så ble jeg overrasket. For relativt enkle fiender er blitt byttet ut med større og vanskeligere, og andre, helt nye typer monstre er lagt til. Dette skremte meg spesielt da et tilsynelatende stort rødt teltlignende objekt på toppen av et tårn viste seg å være vingen til en stor, rød, ildsprutende drage. Meldingen «YOU DIED» fulgte kort tid etterpå. Og igjen. Og igjen.

Men dette er ikke alt. For etter at jeg endelig hadde klart å overvinne en av Dark Souls II mange bosser, erfarte jeg at fiendene begynte å oppføre seg på helt andre måter. Motstandere som tidligere satt stille og ventet på at du skulle yppe til kamp reiste seg nå opp, og fant sine egne områder å patruljere. Denne kombinasjonen av nye fiender og måten de oppfører seg på hjelper til å puste helt nytt liv i Dark Souls II, og forhindrer deg fra å bli «komfortabel» med status quo.

Blir livet likevel for vanskelig vil det være et sjakktrekk å bedrive det rollespill tross alt handler om, nemlig det jeg kaller trening, men som enkelte vil kalle grinding. Treningen er dog ingen hindring for spillgleden, for i Dark Souls II trenger du å lære deg å studere de sterkere motstanderne til døde. Bokstavelig talt. På denne måten er treningen et mål i seg selv (som Kant ville formulert det), i tillegg til at monstrene etterlater seg souls - sjeler - som er essensielt i utviklingen og oppgraderingen av karakteren din. Som i de andre Souls-spillene er sjeler valutaen, og med de bytter du til deg klær og rustning, våpen og magi, og quest-gjenstander. Skulle du være så uheldig å dø en gang i blant (ha! Hvem er det jeg lurer. Du kommer til å dø til du griner) taper du alle dine oppsamlede sjeler. Du har da ett liv på å samle dem opp igjen fra punktet du døde på. Intenst? Ja.

En annen viktig del av Dark Souls II, men som for det meste ligger litt i bakhodet, er flerspillerdelen. Selv om Souls-serien først og fremst tilbyr en enspilleropplevelse, er det mulig for andre spillere å når som helst invadere din verden - og omvendt (hvis du har de rette gjenstandene). Dette er skremmende som fy, spesielt når du løper rundt med en hel del souls samlet opp i et mørkt slott fylt til randen av levende døde og giftbringende, forvokste frosker. Med andre ord er ikke de utviklerskapte utfordringene det eneste som kan ta livet av deg; din egen søster kan invadere din verden - med litt hell da det er tilfeldig hvem sin verden man lander i - og brutalt slakte din intetanende, uskyldige trollmann. Skummelt. Din egen søster.

På en annen side kan flerspillerdelen være en sann velsignelse. Etter å ha slitt meg forbi en horde med hvite, ondsinnede riddere stod jeg igjen med svært få helsepakker. Det var derfor et hell i uhell å se en stripe gyllen skrift på bakken som jeg kunne samhandle med, og mane frem en vennligsinnet ånd. Med andre ord kan man til tider få hjelp av andre spillere, som oftere enn jeg tørr nevne betyr forskjellen på tap og seier.

Som med alle remasters forventer man at det tekniske skal være på plass. Der har relanseringen av Grand Theft Auto V uten tvil satt standarden. Da jeg spilte det originale Dark Souls II til Playstation 3 merket jeg øyeblikkelig at konsollen satte grenser for spillegleden. Både bildeoppdateringen og grafikken var ofte under pari. Det gleder meg derfor å meddele at Dark Souls II til Xbox One og PS4 kan føye seg inn i rekken av sukksessfylte nyutgivelser. For ikke bare kjører spillet konstant i eller rundt seksti bilder i sekundet, men den spennende verdenen ser bedre ut enn noen gang. De fargerike områdene er vakrere, rustningene skinner i solen som aldri før, og det hele er tilbudt i en meget høyoppløst pakning. Av og til tenker jeg at Dark Souls II: Scholar of the First Sin kunne nesten vært utviklet fra bunn av til dagens konsoller. På den andre siden kunne From Software brukt litt mer tid på å lage helt nye modeller til figurene som er med i spillet, da det eneste som ser ut til å ha blitt fikset på er oppløsningen.

Dagens konsoller er blitt tildelt en verdig utgivelse i Dark Souls II: Scholar of the First Sin. Flere og vanskeligere motstandere betyr en helt ny måte å spille på, og ansiktsløftet er heller ikke blitt gjort forgjeves. For de som eide spillet til Xbox 360 eller PS3 tilbyr Scholar of the First Sin en noe annerledes og samtidig mye bedre spillopplevelse enn forrige gang. Uansett hvem du måtte være er Dark Souls II: Scholar of the First Sin et meget saftig stykke spill. Foretrekker du mørk middelalder-fantasy i stedet for en marerittversjon av 1800-tallets London er valget enkelt. Du vet hva jeg snakker om.