Darksiders

Den første timen med Darksiders er kjip. En bredskuldra helt, nærmere bestemt apokalypserytteren War, raser rundt i storbyen og banker opp engler og demoner. War minner om en figur fra World of Warcraft, en firkantet muskelbunt som småjogger rundt i digre landskap og slåss mot ekle vesener i beste God of War-stil. Det er nemlig God of War-sammenligningen som surrer i bakhodet mitt idet jeg løper fra kamp til kamp mot klisjefylte demoner.

Men så skjer det noe. War blir straffet. Mister kreftene sine. 100 år går, og War våkner opp igjen og får vite at han har fått skylda for dommedag. Og blir sendt tilbake til en ødelagt jordklode for å rydde opp i kaoset. Og hvordan rydder War opp? Ved å denge engler og demoner tilbake til himmel og helvete.

Det som begynner som en litt for simpel og grafisk upolert God of War-klone utvikler seg med en selvtillit som overbeviser meg om at dette er gøy. Når jeg returnerer til den ødelagte storbyen med sterkt reduserte krefter møter jeg en åpen og inkluderende spillverden som minner mer om Metroid og Zelda enn God of War.

War må nemlig samle krefter for å hevne seg på den onde demonen som har lurt ham. Og det betyr at han må finne allierte, nye våpen, og nye ferdigheter. Alt dette i en diger åpen spillverden. Vigil Games har gjort en imponerende jobb med å sy sammen en verden der man aldri opplever innlasting og der alle områdene henger sammen. Jeg løper fra grønne skoger til mørke kirkegårder og inn i digre grotter og gamle katedraler, og jeg koser meg.

Ikke på grunn av grafikken. Figurdesignet er et av mine største ankepunkt mot spillet. Alle ser ut som de er hentet rett ut av en middelmådig amerikansk ungdomstegneserie, og de fleste figurene man møter på minner mest om wrestlere som har tatt en overdose anabole steroider. Det snerres og gryntes og flekses hvor enn man snur seg, og spillet forsøker litt for hardt å være tøffere enn toget. De sjarmerende tegneserieaktige omgivelsene står nesten som en kontrast til de übermacho figurene som sprader rundt og denger hverandre.

For det er mye deng i Darksiders. Kampsystemet følger i fotsporene til spill som Devil May Cry, God of War og Bayonetta. Men føles litt mindre elegant. Den samme tøff-i-trynet-holdninga hersker her, angrepene er direkte og brutale, sverdet slår inn i fiendene så blodet spruter, og det er visuelt tilfredsstillende å denge opp gjeng etter gjeng med monstre. Den mer direkte tilnærmingen gjør at kampene føles mer fysiske enn i f.eks. Bayonetta, der en slåsskamp virker mer som en slags voldelig dans enn å jule noen opp. Det er barskt og brutalt i Darksiders, og det kler egentlig spillet ganske bra. Det er et kampsystem med mindre dybde enn hos konkurrenten, men det gjør ikke så mye.

Spillet er nemlig så mye mer enn bare kampene. Plutselig føles det som Zelda, i det jeg utforsker et digert tempel der jeg må dra i spaker, bombe vegger og kaste bumerang mellom fakler. Det er kreative løsninger og sylskarpt nivådesign. Senere får jeg et digert gevær fra en engel jeg har drept, og det føles som Halo, når Master Chief plukker opp en turret. Darksiders er ikke redd for å låne elementer fra andre spill, det er episoder her som nesten kan kalles tyveri på høylys dag, men jeg bryr meg ikke. For alt er limt inn i spillet slik at det føles naturlig, variert og givende.

Og slik er spillet fra start til slutt. Der jeg (helligbrøde) av og til gikk lei av å dele ut deng med sinte Kratos, eller noen ganger fikk en overdose estetisk kuleballett i Bayonetta, klarer Darksiders å holde på interessen min hele tiden. Det er hele tiden noe nytt innen rekkevidde. En ny oppgave, en ny gjenstand eller en ny boss. Og spillet gir meg hele tiden noe nytt å leke med.

Lydmessig er jeg også fornøyd. Stemmene følger i fotsporene til de overdimensjonerte figurene, det blir litt mye snerring og grynting, men skuespillet er jevnt over bra. Lydeffektene fungerer bra, men jeg kunne ønsket meg litt mer dramatisk musikk. Hva med å kjøpe inn noen black metal-låter og litt tyngre musikk, all koringen og de stemningsfulle strengeinstrumentene blir rett og slett for klisjefylt og anonymt i lengden.

Men likevel er det noe med Darksiders som gjør at jeg vipper karakteren opp fra en sterk syver til en svak åtter. Det er et spill der summen av de mange ulike elementene rett og slett skaper et actionspill som det er vanskelig å mislike. De sterke Zelda-inspirasjonene gjør at det tidvis føles helt annerledes enn for eksempel God of War, og derfor står det støtt på egne bein.