Spill vi omtaler som Souls-aktige kan være frustrerende på mange måter. Selv om den høye vanskelighetsgraden ofte er det viktigste samtaleemnet, kan ting som klønete kontroller og begrenset utholdenhet også være ganske avskrekkende, men Black Myth: Wukong har en litt annen tilnærming. Det er fortsatt vanskelig som bare det, men det er også raskt og smidig, og apen vår gjør alt han kan for å unngå slag som kan drepe deg raskere enn du rekker å blunke.
Det er imidlertid ikke bare god kontroll som gjør Wukong spesielt. Der det første nivået er en oppvisning i visuell briljans, men også ganske stramt og lineært, fortsetter spillet med kapitler som er alt annet enn det. Det er satt mot et bakteppe der kinesisk mytologi tilfører en enorm mengde atmosfære, det er tidvis tilbakelent når det gjelder fortellingen, men fortsatt fullt av elementer som bryter opp og gir boss-rush-konseptet en sårt tiltrengt pause. Likevel er det følelsen av å ha oppnådd noe som er spillets beste egenskap.
Når du får mye juling, men likevel reiser deg fordi du vet at seieren er innen rekkevidde. Så du prøver igjen. Det sies at det er galskap å gjøre det samme om og om igjen og forestille seg et annet resultat. Så du tilpasser deg og blir bedre. Når sjefen til slutt faller om og gir seg er det ren eufori, og Black Myth: Wukong står igjen som et av de flotteste og beste actionspillene på veldig lenge.
Ragnarök ble rullet ut samtidig for PlayStation 4 og PlayStation 5, noe mange bemerker når de diskuterer eksklusive PS5-spill, og det er selvfølgelig ikke til å benekte. Samtidig, som Gran Turismo 7, er det et spill som ser uendelig mye bedre ut på Sonys nyeste system enn på den nå daterte PS4, og til tross for dobbel kompatibilitet er Ragnarök fortsatt et av de flotteste spillene du kan finne for noen plattform, uavhengig av sjanger.
Smarte, miljøbaserte gåter, en fantastisk fortsettelse av en allerede fantastisk historie, minneverdige karakterer og brutalt tilfredsstillende action i tredjeperson gjør Ragnarök til en vinner og en sikker plass på denne listen. Er det like bra som mesterverket fra 2018? Nei, det er det ikke. Men er det likevel et strålende actionspill? Uten tvil.
Mange av oss har et spesielt forhold til Cloud og gjengen. Så da Square Enix endelig annonserte nyinnspillingen vi hadde drømt om så lenge, var det en gledens dag. Men da de annonserte at de skulle strekke den ut til en trilogi, føltes det litt som da Peter Jackson mente at en barnebok på i underkant av 100.000 ord ville være perfekt å gjøre om til tre filmer på til sammen ni timer i filmatiseringen av Hobbiten. Heldigvis var det ikke like mye galskap i JRPG-ens tilfelle, ettersom utviklerne klarte å flikke sammen og utvide eventyrene til Avalanche på en god måte.
Da Rebirth kom tidligere i år, var det på mange måter et mye friere, åpnere og mer innholdsrikt spill enn forgjengeren. Det ga nesten hakeslepp på så mange måter, og når du forlot byen Kalm og så ut over de enorme gresslettene var det all grunn til å forvente et episk eventyr. Likevel er det vanskelig å oppsummere Rebirth på en slik konsentrert måte. Det er et eventyr som byr på så mye, og der alle elementene går opp i en helhet som er omfattende, storslått og fantastisk. For alle oss som elsker en klassisk roadtrip, er Rebirth det perfekte eventyret. Og for alle oss som elsker japanske rollespill med alt hva det innebærer. Cloud, Barret, Tifa og resten av gjengens reise er akkurat så minneverdig som man kunne håpe på, og det eneste virkelige problemet er at vi må vente noen år til på avslutningen.
Ja, ja, ja ... The Last of Us er et PlayStation 3-spill fra 2013. Vi vet det, vi vet det. Men det ble gjort om for å se vanvittig mye bedre ut på PlayStation 5, og sett bort ifra de første bekymringene om optimalisering er det i dag selvfølgelig en av de PS5-titlene som alle bør oppleve.
Joel og Ellies reise gjennom et ødelagt, postapokalyptisk Amerika er fortsatt et av de absolutt beste spillene som noensinne er laget, og en opplevelse som endret måten vi alle ser på spill som en form for underholdning. Naughty Dogs tittel er gripende, mørk, spennende, utfordrende og full av menneskelighet, og er like relevant i dag som for 11 år siden.
September har vært årets mest lanseringstunge måned så langt, men resten av høsten har fortsatt mye å by på, og derfor vil det være direkte dumdristig, tåpelig og selvfølgelig prematurt å kalle Sonys siste plattformsatsing for Årets spill 2024. Men når dette er sagt, er Astro Bot så uforskammet, utrolig bra at det føles nesten urealistisk at noe spill vil kunne slå det når vi trasker mot prisutdelingssesongen.
Vi vet alle hvor mye "spillmagi" som ligger gjemt i Super Mario 64 og Super Mario Galaxy. Den typen uanstrengt sjarmerende, supervariert briljans er i overflod i Team Asobis anerkjente spill, og det er derfor vi allerede anser det som den absolutt beste (eksklusive) PS5-tittelen på markedet i dag.