Det har gått fem år siden Dead Rising-serien først så lyset og fotojournalisten Frank West måtte komme til bunns i et plutselig zombiehysteri med opphav i småbyen Willamette. Med et kjøpesenter som siste skanse var målet å finne sannheten bak utbruddet, på samme tid som han fikk seg en god reportasje i baklomma. Vinn-vinn. "I've covered wars, you know." Nå, fem år senere, er det fortsatt uklart hva som egentlig skjedde. Eller i det minste hva som egentlig skjedde i tillegg til det som allerede hadde skjedd. Det skjedde i hvert fall ikke på rett måte.
Merk at verken undertegnede eller redaktøren har spilt Dead Rising 2, men kun forgjengeren. Case West er til forskjell fra Case Zero en epilog til Dead Rising 2, noe som vil si at handlingen utspiller seg i etterkant av Chuck Greenes bedrifter i Fortune City. Er man opptatt av historie, må hovedgrunnen til å spille Case West være den å se hvordan Capcom har klart å tøye strikken enda litt til. Kanskje vi etterhvert får en treer? Det er lov å håpe.
Det begynner med et klipp hvor Chuck Greene er i ferd med å overrumples fullstendig av én eneste zombie. Naturligvis, han har jo bare vært istand til å slakte flere tusen allerede. Heldigvis dukker Frank West opp i siste øyeblikk med et balltre og en usedvanlig stor pannebrask, ikke nølende med å slegge ned den vandøde på røde rappen. Etter en macho replikkveksling blir de to enige om å samarbeide - Chuck får renvasket navnet sitt (avisene skriver nemlig at Chuck er skyldig i apokalypsen) og Frank får gjort jobben sin som undersøkende journalist. Hvis journalistikk involverer zombieslakt med gressklipper i det virkelige liv, har jeg karrierevalget klart stående for meg.
Og det gjør det jo, på sett og vis. Dead Rising: Case West byr ikke på stort mer enn verken toeren eller den fem år gamle forgjengeren: nemlig kreativ slakt av vandøde til den store gullmedalje. Nytt med Case West er et mer naturlig fokus på samarbeid. Frank og Chuck går i tospann hele veien, hvilket nærmest gjør det essensielt å spille gjennom utvidelsen med en venn. En annen grunn til å spille gjennom eventyret med en venn, er det faktum at datastyrte Frank er en drapsmaskin uten like. Det er sant at han har dekket krigsscenario iløpet av journalistkarrieren, og det er sant at man begynner spillet på nivå 40, men like fullt synes jeg det er heller tvilsomt å samarbeide med en tilnærmet udødelig kamerat. Man føler seg overflødig, stakkars.
Beklageligvis lider samarbeidsdelen over Xbox Live av en makaber, helgresk akilleshæl. Før man får lov til å delta i spilløkten til en kompis blir man ikke bare nødt til å lide seg gjennom hele tre lasteskjermer, men skulle den samme kompisen bestemme seg for å lagre spillet? Du blir sparket. Etter syv forsøk er det ingen tvil. Dette handler ikke om personlige nettverksproblemer, men en feil i spillets struktur. Vil du lagre spillet underveis, vær forberedt på å invitere medspilleren på ny. Før dette blir fikset tar det vekk all gleden ved å spille sammen.
Og ikke nok med det, spillprogresjonen avhenger fortsatt av å gjøre oppdragene dine innenfor en viss tidsramme. Etter å ha lekt oss rundt med forskjellige våpen og dingser (i Case West kan man blant annet kombinere en støvsuger med en elektrisk stav) ble spillet avsluttet - og vi måtte starte på nytt. En skulle tro at en såpass gammeldags spillstruktur hadde fått friere rammer, men den gang ei. Du er pent nødt til å følge med på klokken for å komme deg videre, hvis ikke er det takk og farvel. Du kan jo alltids lagre spillet for å sikre deg fremgang, men kun forutsatt at du ønsker å invitere medspilleren din inn i spilløkten på nytt for å nyte flere av spillets mange lasteskjermer. Det virker nesten som om utvikleren prøver å holde oss vekk fra sitt eget spill.
Surmaget kritikk til side, det er gøy å samarbeide om zombieslakten så lenge den varer. Å farte rundt på Segways i et lagerlokale overfylt med blodtørste skapninger kan best beskrives som stor humor. Det samme om det å kaste epler, amerikanske fotballer og kaker i retning trusselen. Et par nye Skill Moves og Skill Cards medfølger, selv om man fra begynnelsen av befinner seg på nivå 40 og kan sparke ifra relativt godt.
Det er også fornuftig av Capcom å utelate eskorteoppdrag som tvinger spilleren til å holde stokk dumme NPC-er i hånden. Istedenfor å følge de overlevende til sine dedikerte hjemmesteder, blir man nå heller bedt om å hente dem våpen og utstyr for å kjempe sin egen kamp. Ta denne øksen og lykke til.
Verken humoren eller de ørsmå forbedringene klarer imidlertid ikke å redde Case West fra den mest ødeleggende og unødvendige tekniske bristen jeg har opplevd i Dead Rising-universet - nemlig at flytende samarbeidsspill krever avhold fra å lagre spillet. Synd, i og med at bruddstykker av spillet er riktig så artige. Det kan alltid bli mer makabert.