Du er freelance fotojournalist Frank West, og skal tilbringe de neste 72 timene i den lille sovebyen Willamette i Colorado - nærmere bestemt byens gigantiske kjøpesenter. Innbyggertallet i den vesle byen ligger normalt på omkring 53.000, men nå når ca. 52.970 er forvandlet til kjøttetende, stavrende zombier, bensinstationen har eksplodert og hæren har satt en karantenesone rundt byen, er Willamette alt annet enn en soveby. En drømmehistorie for en journalist.
Hvis jeg sier at Dead Rising ser litt mer innbydende ut nå enn da jeg la hendene på joypadden ved X05 i fjor, så ville jeg lyve. Keiji Inafunes skrekk-kabinett ser ikke bare marginalt bedre ut, det har tatt adskillige kvantesprang over kretsene i Microsofts Xbox 360. Fra å være et spill bygd opp rundt et tamt kampsystem og utallige zombier, er Dead Rising nå blitt helt vidunderlig. Alle nestegenerationsmusklene brukes raskt opp på tusener på tusener av likbleke, hvesende udøde, mens selve opplevelsen fremstår som en frisk cocktail av Resident Evil, Grand Theft Auto og en fin porsjon Ico. Forvirret? Det var jeg også den første halvtimen.
Fra det øyeblikket du lander på taket av kjøpesenteret, skjønner du at det er noe riv ruskende galt i Willamette. Parkeringsplassen foran senteret er befolket av et utall slepende zombier, innenfor dørene prøver en liten gruppe å sperre dørene med bord, benker og diverse brusautomater, mens resten forbinder det de har av sår og går på jakt etter et eller annet å bevæpne seg med. Midt oppi alt dette står Frank med et knipsende kamera og en utrettelig appetitt på et vaskeekte scoop. Og det tar ikke lang tid før helvete bryter løs for alvor. Kjøpesenteret blir overkjørt av zombiene, blodet flyter og kun en håndfull overlevende klarer å forsegle seg bak en dør i kontrollrommet. Her planlegger de å bli inntil hjelpen kommer. Frank har dog andre planer, og forvinner raskt ut i senteret igjen for å finne svaret på århundredes beste headliner.
Dead Rising er typisk Capcom. Overkarikerte karakterer og en rotete, men likevel interessant historie om regjeringer, gale professorer og hemmelige agenter. Men det er også mye mer. I stedet for å være et hjernedødt actionspill i stil med Dynasty Warriors og Kingdom under Fire, er Dead Rising et sandkassespill med tydelige trekk fra Resident Evil og det eventyrlige Ico. Oppgavene kommer løpende gjennom spillets 72 timer via en mobiltelefon. Det ene øyeblikket bønnfaler vaktmesteren deg om å redde to forskremte japanske turister ut av en bokhandel, det neste hjelper du en hemmelighetsfull agent med å nedlegge en gåtefull, spansk pistolero.
Stort sett alt i Dead Rising kan brukes som våpen. Stikk innom helsestudioet og en tilfeldig håndvekt blir et hodeknusende våpen. Besøk leketøysbutikken og du kan svinge et lyssverd med den klassiske Star Wars-zummingen. Ta rotta på en tilfeldig udød betjent og rapp pistolen hans. Selv skranglende, slitne gressklippere og jernstenger kan stoppe en zombie. Kampsystemet slår aldri knuter på seg selv, selv om det er såpass allsidig.
Men Dead Rising er ikke uten feil. Spillets dag- og natt-syklus er en akilleshæl, som kan ødelegge både mellomsekvenser og enkelte oppdrag. Når senteret slukker lysene for natten, kan det være vanskelig å se noe, og mens det selvsagt bidrar til uhyggen, så er visse oppdrag nærmest uspillelige i tussmørket. At mellomsekvensene som avspilles i løpet av natten også presenteres i et stummende mørke, er ufattelig. Store plottendringer og nye karakterer ble introdusert, uten at jeg ante hva som foregikk. Capcom har naturligvis ikke hatt full kontroll over dette, da oppdragene kan tas som det lyster, men det er absolutt problematisk.
Likevel er Dead Rising en positiv overraskelse. Hundrevis av zombier sleper seg rundt i senteret, og deres ulikheter i utseende og væremåte gir en følelse av troverdighet. Frank West fungerer strålende som snusende journalist med fingeren på utløseren, på evig jakt etter sitt livs historie. Visuelt sett er det pent uten å være prangende, og kjøpesenteret klarer å være både veldesignede baner og et troverdig kjøpesenter på en gang. Det er få ting som mangler for at kalle Dead Rising for en ekte klassiker, men det er stadig forbannet velfungerende og absolutt verdt å oppleve.
Flere nyheter om spillet finner du inn her