Dead to Rights: Retribution

Jeg hadde ingen anelse om at Dead to Rights faktisk er en serie på allerede tre spill. Eneren og toeren kom ut til alle de fire store plattformene i forrige generasjon, og en avstikker kalt Reckoning ble gitt ut på PSP. Dette betyr altså at Dead to Rights: Retribution er det fjerde spillet i serien, men verken treeren eller fireren i spillets antologiske betydning. Situasjonens sentrum er Gotham-aktige Grant City som formelig koker over av organisert kriminalitet og lyssky aktiviteter, med en goth-inspirert triade som spydspiss for noe større. Alt er lagt til rette for et middelmådig spill av de store, en utdatert affære blant dagens mangslungne actionspill, men som munnhellet lyder: kråkesølv er også sølv.

Vår mann heter Jack Slate, politimann og erfaren hundeeier. Etter alt å dømme har faren til Marcus Fenix besøkt en og annen havn i Namcos lokaler, for denne karen spiser testosteron til både frokost, lunsj og dessert. Å kontrollere Jack er som å ta styringen over en spenstig stridsvogn i menneskedrakt, for i motsetning til herr Fenix kan denne karen både løpe og slåss som en mannsperson med tilnærmet normal BMI. Hunden hans Shadow er selvfølgelig tilbake, og henger fortsatt i skjørtene på vår Jack til den store gullmedalje. Hvilket er en god ting, og faktisk et av spillets mer positive anslag.

Allerede i spillets åpning får vi erfare at Shadow slett ikke bare er menneskets beste venn, men trolig også en av våre verste fiender. En blodstenket Jack kravler seg inn på en sliten brygge med brukket skulder og blir umiddelbart tatt i øyesyn av to triademedlemmer med et lass av eyeliner. "Du skal få så sykt deng, du" begynner den ene lømmelen, før Shadow hopper inn i bildet. Ved å holde inne venstre skulderknapp kan Shadow snike og se fiender gjennom vegger, mens høyre setter hunden i fullt firsprang. Akkurat denne anledningen krever firsprang, da den ene tungt sminkede asiaten finner det for godt å rømme åstedet. Spilleren jakter ned slemmingen, trykker på A-knappen og hund møter skritt i en blodig animasjonssekvens som nesten gjorde meg litt vondt å bevitne.

Og det blir mange av disse. Dead to Rights: Retribution er uten tvil et av årets mest brutale utgivelser (selvfølgelig utkonkurrert av God of War 3). Shadow river opp folks mager, flerrer opp strupehoder og steriliserer byens skurker på den absolutt eldste gamlemåten. Jack har også sin porsjon nådeløshet - her knekkes nakker, bein, rygg og ansikt - gjerne i samme håndvending. Han er definitivt ikke snille Onkel Politi, men en sinna mann med en agenda eller to, og har fullstendig feiltolket fagtermen "police brutality" . Det som imidlertidig gjør Retribution til noe mer enn et ordinært tredjepersons skytespill, er nærkampmekanikken. Mitt nerdete forhold til kampsport har alltid vært et initiativ til å ønske seg mer nærkamp i alt av skytespill, til og med litt mer enn det vi fikk i Uncharted 2. Her innfrir nesten Dead to Rights - men bare nesten. Fokuset på nærkamp er like stort som det på skyting, her har Namco gjort det rette, men uheldigvis er ikke kampsystemet så intrikat som ønsket.

Jack har to slagknapper å slå seg løs med: Y-knappen for sterke slag og B-knappen for de raske. Ved å holde inne begge to gjør man en såkalt "guard breaker", et litt hardere og tregere fremstøt som setter opposisjonen i umiddelbar ubalanse. Holder man inne X og A-knappen kan Jack gi Grant Citys kriminelle avskum en ordentlig manneklem, noe som gir muligheten for å kaste dem i ønsket retning eller bruke dem som menneskelig skjold. Med betimelige innskudd av sakte film og god bruk av lydeffekter blir hvert sammenstøt en smertefull opptreden, og følelsen av å denge tre hardsminka lovbrytere er upåklagelig. Uheldigvis begynner kampsystemet å vise sine svakheter allerede rundt møljeslagsmål nummer 30, da en skjønner at man egentlig har vært i nøyaktig det samme slagsmålet, samme antall ganger, og at det ikke kommer til å endre seg i overskuelig fremtid.

Når det gjelder skyting og bruk av våpen er Retribution helt identisk med alle andre av dagens tredjepersons actionspill. Med A-knappen løper man i dekning, og i dekning kan man lene seg ut for å sikte eller bare skyte i blinde. Provianten hviler ikke like tungt på Kvikk-lunsj som den gjør på den vanlige våpenporteføljen med hagler, maskingevær og håndpistoler. Her er intet nytt under solen. Namco har valgt å blåse opp alle våpnene til leketøystørrelse, noe som gir en litt merkelig kontrast det brutale alvoret som preger den øvrige stemningen i spillet.

Og der havnet vi jammen på siste punkt. Stemningen og historiefortellingen i Retribution er det mest positive jeg kan trekke frem i dagens omtale. Byen Grant City er en atmosfærisk og avdanket storby som, til tross for Jacks tilstedeværelse, bærer preg av å være en dyster kriminell frihavn for både langere og voldsutøvere av alle slag. I en av scenene bemerker Jack om spillets første sjefsfiende at "en må være rimelig hardbarka for å snorte kokain mens man henretter uskyldige mennesker", så helt alvorlig er det likevel ikke. Håper jeg. Det dunkle visuelle bildet av en by på randen av fallitt fungerer i hvert fall meget bra, sammen med godt stemmeskuespill og filmklipp som åpenbart er laget ved hjelp av Motion Capture-metoden. Hvorfor Namco har lagt så mye produksjonsverdi i å fortelle en historie som handler om å kverke menn i sminke og mystiske bakmenn i romskip er for meg en aldri så liten gåte, men gjennomført er det lell.

Som spill er Dead to Rights: Retribution med andre ord en helt forglemmelig actiontittel som drukner i alt det andre der ute. Fokuset på nærkamp og hund gjør riktignok spillet unikt, men når begge elementene er skjeletter av noe som kunne bydd på langt mer dybde og flere muligheter, går det ikke bedre med resten av spillet. Atmosfæren er på plass, historiefortellingen er forseggjort, og hvis man tager hva man haver er det masser av voldelig action å sette tennene i. Er du ute etter et simpelt, blodig og smått spekulativt actionspill, se for all del denne veien.