Dead to Rights: Retribution

Da det første Dead to Rights dukket opp i butikkhyllene, var det de aller, aller færreste som fikk det med seg. Jeg jobbet selv i spillsjappe på den tiden, og selv om jeg personlig var svært så positiv til dette spillet ingen hadde hørt om, var det et såre strev å få solgt. Et actionspill med en hund som et sentralt gameplay-element var tydeligvis ikke hva spillkunder anno 2002 var ute etter...

Etter en høyst forglemmelig oppfølger har man tydeligvis følt at det nok en gang er på tide å finne frem halsbåndet for å dra på luftetur i storbyens underverden, og når jeg for første gang smeller igang koden jeg nettopp fikk i posten, merker jeg at det var sårt tiltrengt.

Noir-spill er nemlig ikke like vanlig som det en gang var, og jeg merker allerede fra første rustne og mumlende fortellerstemmereplikk at det er noe jeg har savnet. Grant City er mørk, skitten og fientlig. Sedelighetspolitimannen Jack Slate ligger mørbanket og utslitt på brygga, og ligger an til å få enda mer deng da et par tatoverte pøbler kjenner ham igjen. Det vil si, helt til Jacks trofaste partner, bikkja Shadow, stuper frem fra skyggene og glefser i seg strupen på han ene av dem.

Før jeg vet ordet av det har jeg fått kontroll over Shadow, og ved hjelp av enorm løpskapasitet og sylskarpe tenner i front har jeg innen kort tid begått nok en rekke bestialske drap på alskens pakk som prøver å skade eieren min. Etter å ha revet i filler det aller helligste på et av de mer uheldige ofrene mine blir jeg til og med belønnet med en achievement. Dette spillet lyser 18-årsgrense lang vei.

For det er tydelig at brutal og kontant vold er veien til gjenopplivelse av Dead to Rights-serien i Volatile Games' øyne. Etter å ha fått kontroll over Jack igjen, bærer det inn i et enormt bygg stappet til randen av mer eller mindre hensynsløse terrorister, og ved hjelp av raske slagkombinasjoner, avvæpning og hodeskudd i sakte film er det klart at dette er et spill for den eldre garde blant spillerne.

Tidlig ut læres jeg opp i grunnkontrollene i spillet. Mens jeg i beste Matrix-stil tømmer magasin etter magasin og plukker opp nye våpen fra mine falne motstandere, lærer jeg meg å lekke meg i dekning, fininnstille siktet, avvæpne de som kommer for nærme og flanke de som gjemmer seg for bra. Jeg lærer meg å ta dem som gisler for å bruke dem som menneskelige skjold, eller jeg kan kaste dem utfor høye kanter om jeg føler meg i det effektive hjørnet. Nøkkelordet som slo meg mens jeg spilte var "tempo", noe jeg håper de klarer å beholde videre gjennom spillet.

Grafikken var - kanskje ikke så overraskende - betraktelig bedre enn jeg husker fra forgjengerne, og allerede i den tidlige koden var det svært lite å utsette på usynlige vegger, hakking eller andre typiske irritasjonsmomenter.

Noir-formatet krever en eller annen tvist eller et komplott i handlingen, og dette blir vi introdusert til ganske tidlig i spillet. Stemmeskuespillet er kanskje ikke Oscar-verdig, men det fungerer til å gi nok personlighet til spillets hovedpersoner, og det gjør at jeg akkurat nå er ganske nysgjerrig på hva som venter rundt neste hjørne når spillet dukker opp i sin ferdige form.

Kanskje det er mitt nostalgiske forhold til det første spillet, eller mulig det bare er fordi jeg er så glad i noir-historier, men jeg merker at jeg har lyst til å spille dette spillet igjen. Om de klarer å holde på interessen min videre forbi den lille biten jeg fikk teste, gjenstår å se.