Devil May Cry 2 slippes i Norge 27. mars
Man kan ikke klandre Capcom for å lage oppføler til et spill som ble en massiv suksess - noe Devil May Cry jo ble. Opprinnelig skapt ut fra hensikten om å skulle fylle tomrommet som Resident Evil 4 etterlot seg, skiftet spillet på et tidspunkt karakter og ble mørkere, mer ondskapsfullt og action-orientert. Resultatet var et forvridd, gotisk og heseblesende eventyr, som ga fullt utløp for adrenalinen og serverte non-stop action. Fans elsket Dante, sønnen av den legendariske demonjegeren Sparda, og forventningene til fortsettelsen har vært så skyhøye, at Capcom må ha følt angstens svete i håndflatene.
Resultatet er en fortsettelse, som stort sett skuffer på alle punkter - dessverre. Devil May Cry 2 er det klassiske eksempelet på stil over substans. At skal se fett ut, føles fett og tempoet skal være høyt. Men, det er på bekostning av både historie, gameplay og til tider grafikk. Det er ingen tvil om at spillets producer, Tsuyoshi Tanaka, har satt seg inn i tingene, og med ærefrykt bygget videre på Dante’s eskapader. Dessverre har han misforstått essensen av det som gjorde eneren så fasinerende, og dermed fyldt oppfølgeren til randen med intetsigende oppgaver og evig tilbakevendende fiender.
Devil May Cry 2 bygger ikke videre på forholdet mellom Trish og Dante, men kasserer førstnevnte og tilbyr i stedet styringen over Lucia, en knivsvingende, mystisk jente hvis vei krysses av Dante - eller er det omvendt? Begge står de ovenfor den gjennomført ondskapsfulle Arius, som åpner porten til demonernes verden. La det være sagt med det samme, hvis historien i det første spillet var perifer, så er den ikkeeksisterende i fortsettelsen. Det hele føles så fjernt, uforståelig og tynt, at det næppe har tatt mange minuttene å snekre sammen manuset.
Til gjengjeld leverer spillet fortsatt grunnsteinen i Devil May Cry - action. Capcom har klart å øke tempoet betydelig, noe som får eneren til å virke som en gammel heks på krykker. Dante kan nå hoppe, skyde, slå og sparke, alt mens han henger i luften. Dette krydres ytterligere med muligheden til å løpe opp vegger, utføre lekre flik-flaks og skyde på to forskjellige fiender samtidig. Det er som å styre en gotisk utgave av The Matrix filmen. Spillet flyter glatt og uhindret uansett antallet fiender på skjermen, og kontrollen virker strømljneformet og effektiv, noe som gjør det til en fryd å rydde verden for satans avkom. GameReactor kan ikke huske å ha sett et spill som leverer et så høyt action-nivå, som toeren faktisk serverer. Allikevel er møtet med spillets mange bosser det beste. Devil May Cry 2 dyrker de ekstravagante scenene hvor enorme og meget fargerike bosser overrasker Dante, i håpet om å utrydde demonjegeren en gang for alle. Disse spenner fra en stor orangutang til flygende hoder, besatte helikoptere og tanks, og sist men ikke minst groteske slanger. Kreativiteten har fått fritt spillerom.
Dessverre er ikke Devil May Cry 2 summen av sine deler. Oppdrags-strukturen, som denne gangen river enhver sammenheng ut av spillets historie, er om mulig enda tynnere, og spillere vil kunne fleske gjennom de 18 kapitlene på under fem timer. Noen av disse oppdragene består igjen av bare bosser som det tar 2-3 minutter å sløye, noe som gjør bekjentskapet enda kortere. Kombiner dette med det faktum at Lucia’s eventyr stort sett er identisk med Dante’s og heller ikke tilbyr noe nytt, så begynner utilfredsheten å ulme. Dette følges ytterligere opp av et kjedelig Power-up system, alt for enkle bosser og gåter, samt en generell mangel på utfordring.
Men det er også grafikken, en av seriens store kjennetegn, som skuffer. Borte er den høye detaljgraden, de fantasifulle stedene med snirklende spir, middelalderske ganger og storslåtte kirker. Spilleren trakteres i stedet med rustbrune, like bygninger og et veld av intetsigende storbymiljøer, hvor man virkelig begrenses til et par få gater og dertilhørende hus. Det kan godt hende alt er dobbelt så stort, men det virker dessverre også dobbelt så kjedelig. DMC2 vil selvfølgelig fortsatt tiltale den faste fanskaren, som spiller eneren i dag. Allikevel kan ikke GameReactor annet enn å forbauses over at toeren på flere mårer er mer finpusset og gameplay-messig heseblesende, men samtidig føles så tomt, stilisert og fjernt. Noen ganger er bare ikke en blankpolert overflate nok - og det er Devil May Cry 2 dessverre et skoleeksempel på.