Diablo IV - Våre inntrykk fra BlizzCon

Dypt under jorden sitter vi i mørket, skitne, slitne og dekket av demonblod. Fanget. Plutselig slipper frisk luft gjennom en liten sprekk i en av de sprukkede veggene. Vi samler vår siste styrke, og beveger oss gjennom de underjordiske ruinene med fornyet energi. Foran oss ser vi en trang og nesten oversvømmet tunnel. Vi blir nødt til å krabbe på alle fire for å klemme oss igjennom den trange gangen. Våre hender synker ned i det slimete vannet, og griper tak i hva som føles som røtter. Med avsky oppdager vi at det ikke er røtter, men døde kropper, og det vi har grepet tak i er en ryggrad fra et av disse mange likene. Vi er i helvete. Eller kanskje er det forspill, for hva som venter oss over disse ruinene er enda verre, for der venter en marerittsverden, en ondskapsfull, nådeløs og brutal ødemark. Dette er Diablo.

Luis Barriga, spillets regissør, slo fast med en gang; Diablo IV er en tilbakevending til seriens mørke røtter, til volden, til en gotisk og middelalderlig fortolkning av helvetet. Faktisk kan denne ondskapsfulle verdenen ses tydelig fra de aller første bildene fra spillet. Landet Sanctuary er et sted hvor solen ikke skinner, hvor mangelen på håp har ført til fortvilelse, hvor mennesker kjemper for å leve bare én dag ekstra, og ikke miste forstanden.

Etter selve avsløringen fikk vi muligheten til å spille spillet, og etter å ha krysset den første labyrinten tok vår reise oss til landsbyen Corbach. Dette stedet er en liten festning omkranset av en palisade, hvor rester av menneskeheten overlever, mens monstre og ondskap lever like utenfor. Desperasjon og fortvilelse er en del av hverdagen, og det er ganske tydelig etter bare få minutter her at Corbach fortsatt er en del av helvetet, og ikke et trygt sted.

Vår oppgave var å møte festningens overhode, Nora Corsa, som fortalte oss om noen mystiske klokker som har kimet nord for Corbach, og som tilsynelatende har vekket en masse ondskap til live. Vi ønsket å etterforske dette fenomenet, og bevegde oss derfor mot festningens porter. Vi var dog ikke alene. Faktisk kunne vi se andre helter rundt oss forlate byen for å bevege seg mot platået mot nordvest i Scosglen-regionen. Det gikk her opp for oss at multiplayer-komponentet i Diablo IV er tydelig helt fra starten av: byene fungerer som landingsplattform for alle spillere, hvor man kan finne likesinnede kamerater, som man så kan ta med på eventyr. Ta det med ro, ensomheten, isolasjonen, det som Diablo er kjent for er fortsatt tilstede, men noen ganger må spillere møtes for å være med på bestemte "world events".

Og det var presis en sånn situasjon vi befant oss i, etter å ha forlatt Corbach. Her bestemte vi oss for å følge en rekke andre kompanjonger, som var på vei mot platået, og her støtet vi på et stort slag, hvor dusinvis av spillere kjempet sammen mot et gigantisk monster.

Det var direkte fra asken og inn i ilden, og viste med stor presisjon en helt ny side av Diablo, hvor brutaliteten fortsatt er til stede, men hvor den deles mellom mange spillere av gangen, i stedet for alene. Det tvang oss også til å se nærmere på våre evner, og analysere den karakterklassen vi hadde valgt litt grundigere. Vi valgte Druid-klassen, og våre evners omdreiningspunkt var "Fury", altså denne karakterens mana om man vil. Disse evnene tillot oss å forvandle oss til en bjørn, og fremkalle to ulver, og kaste store stener og til sist fremkalle store, tunge lynnedslag. Sistnevnte er blant de nye Ultimate-evnene i Diablo IV, en ekstraordinær kraftfull evne med lang ventetid etterfølgende. Dog er den tilsvarende tilfredsstillende å bruke med flotte animasjoner og farger, og naturligvis er den også uhyre kraftfull. Diablo IV fremstår allerede nå som meget velanimert, flytende og dynamisk, og fiendene reagerer annerledes på hver av de evnene du benytter. Selve kampene er simpelthen utrolig tilfredsstillende når ens evner skaper kaos blant de demoniske hærene.

Evnene er oppdelt i diverse kategorier. Utover de tidligere nevnte Ultimate-evnene, så kan Druid-klassen utvikle Basic, Spirit, Defensive, Wratch og Companion-evner. Det er derfor seks distinkte evner å benytte seg av hele tiden, og disse kan kombineres sammen for å skape kaos. Utover det er det et helt passivt Skill Tree også, som oppdeles mellom dem som forbedrer skade, defensive evner og regenerering. Spilleren kan derfor forme sin helt på helt nye måter, noe som uten tvil blir nyttig i den nye PvP-delen.

Etter vi beseiret den store fienden fikk vil litt Legendary-utstyr, som vi øyeblikkelig tok på. Vi la merke til at loot-systemet likner det fra Diablo II en del, og det var ikke like mye rot i taskene våre, som ofte var tilfellet i Diablo III. Vi fant også ut at mye av vårt utstyr hadde runer i. Runer vender nemlig tilbake fra Diablo II, og det så ut som at disse kan tilføye ganske store endringer til måten din karakter spilles på. Til sist vil Diablo IV inneholde mounts, og hele spillets verden kan utforskes med eksempelvis din trofaste hingst. Dette gir mening, da Diablo IV er betraktelig mye mer større enn andre kapitler i serien.

Den korte tiden vi fikk med spillet på BlizzCon 2019 etterlot oss med lysten på mer. Spillopplevelsen fremstår allerede uhyre dynamisk og flytende, og selv om vi gikk inn med lett skepsis ble denne fort annullert, og erstattet med tiltro til Blizzards evner her. Det er ingen tvil om at Blizzard vender tilbake til seriens røtter med Diablo IV.