Dirt Showdown

Jeg har blandede følelser om Dirt Showdown. Jeg har fulgt Codmasters' rallyspill siden det første Colin McRae-spillet til Playstation 1 i 1998, og jeg har vitnet utviklingen gjennom årene. I min bok er det ingen som lager racingspill som Codemasters. De har ikke sluppet beintøffe simulatorspill, men de har holdt seg nokså tett på de realistiske. Viktigst av alt, de har klart å fange følelsen av bilglede. De er eksperter på dekkfysikk, på måten bilene oppfører seg på ulike underlag, samtidig som fartsfølelsen og underholdningen alltid er på plass.

Fjorårets Dirt 3 stemmer overrens med denne formelen. Det var ikke grensesprengende, men det var et gjennomført og knakende godt racingspill, etter min mening det beste i 2011. Nå, året etter, følger Dirt Showdown, et spill som benytter seg av den samme spillmotoren som Dirt 3. Jeg burde være fornøyd, men likevel er det noe som ikke helt stemmer. Jeg tror jeg vet hva det er, la meg forklare...

Mens Dirt 3 holdt seg innenfor realismens rammer, er Dirt Showdown er arcadepreget spill. Bilene har blitt utstyrt med en boost-funksjon, og nye moduser som rampage og 8-ball har blitt introdusert. Jeg har ingenting imot arcaderacere, jeg elsker Burnout Paradise, men her er det noe som skurrer. Spillmotoren. Det må være spillmotoren.

I Dirt Showdown har Codemasters endret retning til arcaderacing, men spillmotoren har ikke fått den samme behandlingen. En liten dytt fra motstanderne er alt som skal til, og bilen seiler inn i en realistisk, men høyst ufrivillig 180. Følelsen av å ligge sidelengs og kjenne hjulene gripe tak i grusen er fortsatt herlig, men i neste øyeblikk booster en av motstanderne forbi deg. Belønningen for god kjøring er ikke like stor før, og selv om intensiteten er høyere er det ikke nok til å kompensere.

Noe av det samme skjer når du prøver deg på en av destruction-modusene. Du klemmer boosten i bånn og smeller inn i siden på en motstander. Det føles bra, men det er ikke den brutale eksplosjonen av metall og knuste ruter som det kunne vært. Jeg har kost meg mye med kræsjingen og knuffingen, men jeg har aldri hoppet i sofaen av iver og glede.

Det er synd, for Dirt-serien er jo så bra, og Dirt Showdown har mange av de samme kvalitetene. Det paradoksale er at Dirt Showdown er dårligst på de tingene som er nye. De vanlige løpene fungerer utmerket, og de herlige gymkhana-øvelsene vi ble kjent med i fjor er tilbake. Denne gangen kan man kjøre head-to-head gjennom egne gymkhana-løyper, og jeg storkoser meg fra start til slutt.

Hvis jeg har fremstått som en grinebiter så langt må dere ikke misforstå meg. Jeg mener ikke at Dirt Showdown er et elendig spill, på ingen måte. Jeg hadde bare veldig høye forventninger. Codemasters har nok en gang produsert et racingspill som plasserer seg blant de beste i sjangeren. De er kongene av kjørefysikk, det er ikke til å komme utenom. Hvis du har sansen for racing, kommer du med andre ord til å like Dirt Showdown, selv om forgjengeren var enda bedre.

På innholdssiden er det mye å ta tak i, og de fem banene jeg har fått prøve bød på stor variasjon. Den tradisjonelle rallycross-modusen sørger for den rene racingfølelsen, Rampage tilfredsstiller lysten til å smadre motstandernes biler, mens 8-ball kombinerer de to. De ulike gymkhana-modusene vektlegger på sin side finesse og kontroll, og gir et fint avbrekk fra resten av kjøringen.

Omgivelsene rundt banene har samtidig fått en ansiktsløftning, og fyrverkeri og vakre lyseffekter akkompagnerer de fleste løpene. Det visuelle har fått et mer skittent preg, og kontrasten mellom fargene har blitt skudd opp et par hakk. Denne effekten er dog litt overdrevet, da de mørke område blir så beksvarte at konturene nesten forsvinner. Brukergrensesnittet er samtidig nesten identisk med Dirt 3-systemet, med tydelige tredimensjonale menyene i fokus. De er smidige og raske, men litt for velkjente. Dette er tross alt et helt nytt fullprisspill, og ikke en tilleggspakke.

Alt i alt ligger Dirt Showdown an til å bli et godt alternativ for racingfans. Jeg setter pris på Codemasters' forsøk på å gjøre noe nytt, men likevel savner jeg det lille ekstra. Det lille ekstra de vanligvis er så gode på. De tradisjonelle Dirt-modusene er prima, ghymkana-løypene er råkule, og de nye modusene fungerer helt greit. Med litt mer finpussing kan dette bli en sikker vinner, men hvis de ikke endrer noe innen lanseringen tror jeg Showdown vil falle i skyggen av forgjengerne. Langt fra dårlig, men neppe en revolusjon.