Dissidia Duodecim: Final Fantasy

Jeg må ærlig innrømme at Final Fantasy-fan som jeg er til tross, kom jeg aldri så langt at jeg fikk satt meg ned med Dissidia: Final Fantasy, et fighting-spill utviklet i forbindelse med seriens tjueårsjubileum. Er det likevel en ting vi kan stole på i spillbransjen, er det vissheten om at et bestselgende spill vil få en oppfølger. Og ganske riktig, midt oppi 3DS-hysteriet viser Square Enix oss at PSP fremdeles lever i beste velgående. Spørsmålet er om det samme kan sies om Final Fantasy.

Dissidia Duodecim: Final Fantasy (DDFF) er forhistorien til Dissidia: Final Fantasy. Fremdeles er historien sentrert rundt den evige kampen mellom gudene Cosmos og Chaos, som begge har tilkalt de sterkeste krigerne de kan finne fra forskjellige verdener til å slåss for seg.

Mens Cosmos har tilkalt spillseriens helter har Chaos tilkalt skurkene, men i Dissidia Duodecim: Final Fantasy skal man fort oppdage at det ikke alltid er like lett å avgjøre hviken side karakterene står på, noe som blant annet skyldes at karakterene ofte er i indre konflikt grunnet hukommelsestap (et plott som er overmåte oppbrukt i JRPG-sammenheng).

I Dissidia lente kampen i Chaos' favør, ettersom Cosmos var blitt kraftig svekket. I DDFF får vi servert historien som forteller oss hvordan dette evige status quo kom til å tippe over. Fremfor Cosmos' åsyn får heltene høre om de guddommelige krystallene som kan gi dem krefter jevngode med gudenes egne, og ved å finne og aktivere disse krystallene kan den evige krigen endelig ta slutt.

Dessverre tar det ikke lang tid før de allierte (hvorav vi primært følger de nye karakterenes perspektiv) blir splittet opp som følger av konstante angrep fra horder av sjelløse Manikin. Cosmos-krigerne må dermed finne en måte å bekjempe Manikin på og forsegle dimensjonshullet som pøser ut nye horder av dem, for så lenge nye Manikin strømmer ut, er det ingen tvil om hvilken retning krigen vil ta.

At Dissidia Duodecim: Final Fantasy er forbeholdt FF-fansen blir fort tydelig. Referansene og detaljene er der dersom du vet hva du skal se etter, og karakterene får ingen nærmere presentasjon. Selvsagt kan man gi blaffen i historien og bare denge løs, noe jeg ikke kan klandre deg for. På det historiemessige plan var Dissidia langt ifra noe Oscar- eller Pullitzer-materiale, og DDFF følger i samme ånd.

Historien tjener som et greit bakteppe for å forklare hvorfor folk ikke liker trynet på hverandre og kjenner en sterk trang for å denge løs på motstanderen, men ikke noe mer enn det. Nå skal det sies at fighting-sjangeren ikke akkurat er kjent for de dype og intrikate historiene, men samtidig vet vi meget godt av erfaring at FF-spillene kan gi oss nettopp dette. Potensialet ligger så absolutt der, men forblir dessverre uforløst.

Derimot innfrir spillet på det audiovisuelle plan. Grafikken viser oss hva PSP er god for rent grafisk, og videosekvensene er utsøkte i sin CGI-prakt. Karakterene er detaljerte og behagelige å se på, og banene likeså. Lydmessig har utviklerne gjort en god jobb med å plukke ut det beste av kampmusikken til Nobuo Uematsu & Co. Jevnt over fungerer også stemmeskuespillet, men noen av karakterenes stemmer blir i overkant pompøse eller plagsomme. Muligheten for å velge japansk stemmeskuespill savnes.

Kampene foregår i temmelig fri 360-gradersutfoldelse, og i ekte japansk stil snakker vi om heftige kamper hvor gravitasjonen opphører å eksistere. Her gjelder det å først tvinge ned karakterens Bravery, som fungerer som et slags skjold, som deretter åpner for å ta knekken på motstanderens helsemåler.

Det er vanskelig å unngå å bli engasjert når kampene er på sitt heftigste og karakterene hamrer løs på hverandre med sine unike egenskaper og spesialangrep. To typer kontrollsystem sørger også for at nybegynnere og veteraner lett kan kaste seg over spillet. For gamle travere vil den største nyheten i spillet være Assist Mode, hvor man tilkaller kortvarig hjelp underveis i kampene.

Bortsett fra Assist Mode er det skuffende få konkrete nyheter i DDFF. Det mest spennende er et knippe med nye karakterer: Lightning (FFXIII), Tifa (FFVII), Kain (FFIV), Laguna (FFVIII), Vaan (FFXII) og Yuna (FFX), i tillegg til de opplåsbare karakterene Prishe (FFXI) og min personlige FF-favoritt Gilgamesh (FFV). Mindre spennende er nyheten hvor man beveger seg på et verdenskart mellom slagene.

Verdenskartet (hentet fra det første Final Fantasy) skal gi deg følelsen av progresjon, men faktum er at fraværet av verdenskartet hadde ikke gjort noe som helst for spillet i sin helhet. Nyvinningene er så få totalt sett at man begynner å lure på om ikke det hadde vært like greit å lansere nyhetene i form av en utvidelsespakke snarere enn et eget spill. Men den gang ei; til det er det for mye gil inne i bildet.

Konklusjon:
Det er ingen tvil om hvem målgruppen er for Dissidia Duodecim: Final Fantasy: Du er Final Fantasy-fan og vil ha seriens svar på Super Smash Bros. Brawl. I så tilfelle får du det du trakter etter. DDFF er et spill som innledningsvis får deg til å tenke «Det kunne vært bedre» og som gradvis omvender deg til «Det kunne vært verre.» For det å endelig få svar på hvem som er sterkest av Kefka og Sephiroth er overraskende underholdende (og for ordens skyld holder jeg med klovnen, kupo!).