Djevelens munn

Djevelens munn» er den fjerde haifilmen jeg har anmeldt på svært kort tid. Jeg liker haifilmer, som du sikkert har skjønt. Eller, sett i ettertid, bør jeg kanskje være ærlig: Jeg liker ideen om haifilmer mer enn filmene i seg selv, for sannheten er at de sjelden – faktisk nesten aldri – klarer å være mer enn mildt underholdende. Og i år har også denne undersjangeren blitt rammet av en strøm av nye utgivelser. Jeg vet ikke hvor mange haifilmer som har kommet ut, men jeg har gått glipp av minst et par stykker som jeg regner med at jeg gjerne kan klare meg uten. Likevel syntes jeg premisset til Devil's Mouth hørtes tåpelig nok ut til å vekke interessen min, uten at jeg var naiv nok til å bygge opp noen form for forventninger.

Handling:
Fem venner drar ut i Thailands Devil’s Mouth-hulesystem for et siste eventyr før det virkelige livet begynner. Snart innser de imidlertid at noe jakter på dem under vannoverflaten – raskt, lydløst og dødelig. I det kvelende mørket blir tilliten deres satt på prøve, panikken tar overhånd, og hvert feiltrinn blir en kamp for å overleve.

Da jeg leste at Jeff Wadlow skulle regissere, ble jeg i utgangspunktet ganske fornøyd, siden det er et navn jeg kjenner til. Men så innså jeg at dette ikke nødvendigvis betyr noe positivt. Det var tross alt Renny Harlin som regisserte den middelmådige Deep Water, som også er årets nest beste haifilm så langt – selv om det ikke sier så mye. Så innså jeg at Wadlow hadde regissert Kick-Ass 2, som var alt annet enn bra. Og faktum er at han egentlig ikke har noe på CV-en sin som er verdt å skrive hjem om.

Skuespillerne er relativt ukjente. Kathryn Newton, som spiller hovedrollen, har en ganske solid CV, blant annet med Ant-Man and the Wasp, Ready or Not 2, Three Billboards og Big Little Lies. Når det gjelder de andre, har jeg kanskje sett dem i en og annen produksjon her og der. De gjør så godt de kan med et manus som knapt er minneverdig, og mye av tiden går med til å se livredde ut og skrike i huler.

Valget av handlingsstruktur er noe interessant. Vi er vant til at en haifilm – eller skrekkfilm generelt – begynner med et eller annet angrep, men ikke her. Vi møter vennegjengen som er i Thailand, hvor de skal feste og seile i turkise farvann. Det tar faktisk 31 minutter (ja, jeg sjekket) før vi ser filmens antagonist på skjermen. Jeg innså i etterkant at det samme kan sies om «Deep Water», som også bygger seg opp sakte med en introduksjon av hovedpersonene og deres respektive personlige historier, før den virkelig tar fart når den skjebnesvangre flyturen begynner. Forskjellen er at i den filmen, selv om karakterene verken var dype eller spesielt sympatiske, klarte vi likevel å utvikle en viss tilknytning til dem.

Her føles det mer som om manusforfatterne vil at vi skal holde ut med disse fullstendig uinteressante og ganske irriterende tenåringene lenge nok til at vi faktisk ender opp med å lengte etter å se dem få som fortjent. Og det lykkes de absolutt med, selv om det ikke føles særlig behagelig. Det er absolutt ingen dynamikk eller kjemi. Bestevennene Sara og Max burde ha avsluttet vennskapet for lenge siden, og generelt føles vennskapsbåndene svært spinkle.

To tredjedeler av filmen utspiller seg inne i hulesystemet, og på overflaten høres det ut som om det kunne være både nervepirrende og klaustrofobisk, men problemet er at filmen ganske effektivt har klart å unngå både spenning og ubehag. Dette henger delvis sammen med det jeg nevnte i avsnittet ovenfor. Man bryr seg ikke om karakterene, så man bryr seg heller ikke om at de er redde. Og trusselen fra den sultne jævelen, som i utgangspunktet holder seg under overflaten, er alt annet enn effektiv. Hadde de våget å gå litt over styr med blodet i stedet for å tvinge frem en PG-13-klassifisering på filmen, kunne den i det minste ha vært litt mer interessant, men den er rett og slett for barnevennlig.

Visuelt sett er det vanskelig å si. Scenene utenfor hulene er absolutt attraktive, men det er vanskelig å lage en stygg film i så vakre omgivelser. Inne i hulene er det derimot, selvfølgelig, mørkt og forferdelig. Og det er sannsynligvis en god ting i den forstand at det er lettere å slippe unna med middelmådig CGI. I så måte er «Devil’s Mouth» verken dårlig eller velgjort. Den ender opp med å være litt «meh». Så begynner haien å hoppe opp av vannet for å fange ildfluer eller noe sånt, og det er… uventet. Og den liker virkelig å rase inn i huleformasjonene, som om den hadde en rambukk i rustningen. Når den får hodet sitt fast i et hulrom, roper en av karakterene at «haier kan ikke svømme baklengs», og et øyeblikk tror jeg de skal gjøre en Deep Blue Sea og motbevise den stakkaren. Men de unngår det. Et halvt plusspoeng eller noe sånt.

Jeg hadde håpet at Devil’s Mouth i det minste skulle by på underholdning som var verdt å se på autopilot, men den klarer knapt engang det. Jeg har blitt mer og mer utålmodig med årene, og her mister jeg konsentrasjonen og begynner å sjekke klokka, mens jeg lurer på når det hele skal ta slutt. Så hvis du lar deg underholde lett, er tålmodig og har lyst til å bli med en gjeng irriterende tenåringer og en gretten hai på tur, så er kanskje Devil's Mouth akkurat noe for deg. Ellers er det faktisk best å holde en trygg avstand. Og forresten: årets beste haifilm så langt heter «Thrash». Den var ikke strålende, men den var heller ikke søppel. Det var alt fra meg.