Doom

Id Software jobbet lenge med et Doom 4, men valgte å skrinlegge planene da de følte de hadde gått i helt feil retning med spillet. I stedet tok de en helomvending og laget Doom - en ny begynnelse for den populære skytespillserien. Jeg hoppet på muligheten til å tilbringe noen timer på en viss demoninfisert rød planet.

Det første jeg tenker når jeg fyrer i gang Doom er "Hvorfor i helvete sa jeg ja til å anmelde dette?!" Jeg måtte spille forrige Doom i halvtimes-bolker, for det var alt jeg turte. Stort sett så jeg på gjennom sprikende fingre mens min daværende kjæreste spilte seg gjennom brett etter brett.

Så, etter en halvtimes spilling, aleine i mørket, tenker jeg "NOPE!", drasser med meg et beist av en gaming-laptop (Acer Predator - mer om den seinere) til en venn og spiller der. Jeg tar meg av skytinga og han tar seg av det skumle - som å gå gjennom dører tilsølt med blod, og krype gjennom trange sjakter med blinkende lys.

Det hele begynner med at jeg er lenket fast til et bord i et fremmed rom, og demoner ramler mot meg for å spise hjernen min eller drikke blodet mitt eller hva det nå enn er demoner gjør. De virker ikke særlig innstilt på å utveksle høflighetsfraser så jeg finner meg et våpen og gir dem en runde eller to. Det ser ut ti å gjøre susen. Våpenet mitt er særdeles pinglete og lager en stusselig "pew pew"-lyd når jeg skyter. Heldigvis er en hagle og en Praetor-suit ikke langt unna. Det er på tide å innse at jeg er tom for tyggis og må fordrive tida mi med å knerte demoner i stedet.

En robotstemme tar kontakt med meg og sier at jeg må fikse noen "satellite arrays" som har kommet litt på avveie, og noe greier om en port til helvete som må lukkes. Jeg tenker at det aldri noen sinne har skadet å gjøre det en ansiktsløs stemme sier at man skal gjøre. Aldri! Jeg går til verks med stor entusiasme, skyter demoner i hytt og gevær, trykker på knapper, vrir om brytere, stikker fingrene borti mystiske, glødende steiner og trasker rundt ute på Mars uten å mukke. Demonene jeg støter på blir stadig flere, og større. Og skumlere.

Det begynner lett med en håndfull Imps og Possessed, før det bryter ut i full ragnarok noen timer seinere med Mancubi, Summoners og Revenants. Innen da har jeg heldigvis samlet opp nok våpen til å forsyne en liten hær, samt funnet mods og oppgraderinger til både våpen og Praetor-drakta mi, blant annet et par thrust boots, som i bunn og grunn gjør meg til Iron Man. Jeg fortsetter å gjøre som robotstemmen sier og finner ut at skurken her er Olivia Pierce og at hun må stoppes for enhver pris ellers blir det skikkelig krise. Etter å ha skutt meg gjennom horder med demoner og overlevd noen meget intense boss-kamper finner jeg endelig Olivia, som så klart greier å føkke opp alt og setter i gang en enorm eksplosjon. Når jeg våkner opp er jeg i helvete - både den metaforiske og bokstavelige varianten. Alt som virket vanskelig og intenst på Mars har plutselig blitt tusen ganger verre. Men jeg har en motorsag og en gauss cannon, så alt håp er ikke ute riktig ennå.

Id Software har laget et herlig nostalgisk tilskudd til Doom-serien, som skal fungere som en slags remake/reboot. Doom er en opprinnelseshistorie, og man kan trygt anta at det kommer flere spill som kommer til å bygge videre på det som blir startet i dette spillet. Jeg kan ikke nekte for at jeg gleder meg! De timene jeg brukte på spillet var fyllt med stressende, svette-håndflater-intens action med høy underholdningsverdi, og jeg kjedet meg ikke et sekund. Utviklerne har gjort en meget god jobb med å konstant tilføre nye fiender, mer utfordrende baner og gøyere våpen sånn at man hele tiden føler man gjør noe nytt, selv om man stort sett gjør det samme om og om igjen.

Brettdesignet er veldig kult, og jeg tenker hele tiden "Å heilage Olav, dette blir awesome som flerspillerbane!" Det varierer mellom trange, mørke ganger, åpne landskaper og store maskinrom hvor man må hoppe og klatre for å komme seg videre. Alle banene har bortgjemte rom og områder hvor man kan finne nye våpen, hemmelig informasjon og oppgraderinger, så det lønner seg å utforske litt og ikke bare løpe rundt i ring mens man skyter vilt rundt seg.

Så og si alt kan oppgraderes i Doom. Selv oppgraderingene har oppgraderinger. Det finnes en 3-4 forskjellige måter å få tak i oppgraderinger på, hvorav en av de er Rune Challenges; små minispill man kan spille hvis man trenger en liten pause fra slitet med å slakte horder med demoner.

Doom beveger seg litt bort fra de foregående spillene ved at skrekkelementet ikke er like fremtredende. Jeg blir fortsatt skremt, men det er stort sett grunnet "jump scares", og ikke like mye fordi stemninga og atmosfæren generelt er skummel. Her er det action og de forskjellige våpnene som står i fokus. Alt i spillet legger opp til at man hele tiden skal være i bevegelse. Hele kampsystemet har bevegelse som hovedfokus. Man skal ikke sitte i et hjørne og gjemme seg, eller dukke ned bak kasser og tønner. Det er ikke noe muligheten for å lure seg unna et stakket sekund for å få tilbake litt helse. Har du lite helse må du lete etter mer, eller utføre glory kills på fiendene dine for å få dem til å droppe noe til deg. Og det funker så himla bra! Dette er høyintensivitetsspilling som får blodet til å pumpe. Jeg ser for meg at flerspillerdelen, hvor man har mulighet til å spille som demoner, er et fantastisk kaos uten like.

Men spillet har sine feil. Grafikkmessig er det ikke veldig imponerende. Det er så klart en forbedring fra Doom 3 som kom ut i 2004, og det er pent, men det skriker ikke 2016 av det. Når man skrur opp alle innstillinger på Ultra begynner det å ligne på noe. Men man står sjeldent stille lenge nok til å legge merke til hvor detaljert sandstormene er, eller hvor bra lyset ser ut.

Lydsporet kan gjøre selv Dalai Lama til en villmann. Det bygger opp under den intense actionen, men man blir utslitt og svett i ørene etter en halvtime. Så mye bråk! Hele tiden!!

Personlig synes jeg det skorter litt på historiedelen. Og ja, dette er Doom, historien var aldri en stor del av den originale franchisen heller, men jeg bare savner litt motiv og begrunnelse for handlingene mine i spillet. Hvorfor skyter jeg disse demonene? Hvorfor ødelegger jeg disse greiene? Hvorfor er jeg her? Hva er meningen med livet?

Doom er som The Expendables-filmene, eller en hvilken som helst actionfilm med The Govenator i hovedrollen - man spiller det fordi det er gøy og underholdende, og fordi man savner litt mer old-school skytespill. Det er nostalgisk moro. Man vet hva man går til. Doom finner ikke opp kruttet på nytt, men det er heller ikke nødvendig, for det gamle kruttet funker fortsatt ganske bra det også.

Vi kommer tilbake med en vurdering av flerspilleren så fort vi har fått tid til å spille mer.