1993 var ikke et spesielt begivenhetsrikt år. Rose Marie Køhn ble Norges første kvinnelige biskop, Frank Zappa dør, Dimmu Borgir blir grunnlagt og Norge kvalifiserte seg til fotball-VM. Stort mer er det ikke å si om det herrens år nittentreognitti.
Med ett unntak: På andre siden av dammen trommet en gjeng fra ID Software frem et mesterverk som virkelig skulle sette sitt preg på spillhistorien. Doom definerte sjangeren førstepersonsskytespill da det dukket opp en desemberdag i 1993, og er sågar sett på som et av de mest innflytelsesrike spillene gjennom historien. De fleste av oss som ble født før Tsjernobyl og har en noenlunde interesse for spillmediet har et forhold til det. Det kan være godt eller vondt, men så godt som alle har vandret rundt i den banebrytende 3d-grafikk og plaffet løs.
Den oppmerksomme spiller har fått med seg at Doom også tidligere har vært utgitt på XBLA, men det ble trukket tilbake grunnet at Activisions distribusjonsrettigheter hadde gått ut. Nå er det altså tilbake igjen.
Det føles merkelig å skulle bedømme Doom ut i fra dagens standarder. Ved første øyekast ser det både stusslig og enkelt ut. Synet kan imidlertid bedra. Grafikken er riktignok utdatert og vel så det. Nå er vi vant med sømløs grafikk som i Skyrim og Uncharted 3, med en billedoppløsning og renhet som gjør det til en skuffelse å gå ut av døra om morgenen.
Ser vi imidlertid forbi denne detaljen, dukker det opp et spill som ikke bare er actionfylt og engasjerende, men som i tillegg huser komplekse labyrinter av dører, ganger og trapper, nok til å drive selv den mest drevne hulegjengeren fra Skyrim til vanvidd. Den evige jakten på det riktige nøkkelkortet for å komme seg videre til neste område er noe av selve kjernen i spillet.
I spillet styrer du en navnløs, hardbarket romsoldat som har blitt dømt til å jobbe for en militærorganisasjon på Mars. Under et eksperiment går ting fryktelig galt, og en rekke skapninger fra Helvete kommer ut. Alle fredelige skapninger blir drept, unntatt én - du.
Dette er et klassisk førstepersonsskytespill der du må bekjempe ondskap i sin reneste form for å hindre at jorden blir angrepet. Overalt på banene finner du helsepoeng, beskyttelse og ikke minst nye våpen og ammunisjon. Høydepunktet er selvsagt den sagnomsuste BFG 9000 (Big Freakin' Gun). Her er det full fart uten stans, og alskens forstyrrende momenter som lasteskjermer og videosnutter er en saga blott. Deilig. I tillegg skal det nevnes at kontrollene er meget presist omgjort i forhold til 360-standardene, noe som leder til en bemerkelsesverdig finslipt opplevelse.
Flerspillermulighetene gir spillet en betraktelig lengre levetid, både lokalt og over internett. Når man likevel er i det nostalgiske hjørnet, er det ingenting som gir en bedre følelse enn å spille på delt skjerm med en kompis eller tre. Sjelden har det vært bedre stemning på gutterommet.
Sett i forhold til dagens standarder er selvfølgelig ikke Doom noe stort spill. Det er imidlertid en bauta i spillhistorien som alle bør ha med seg. Er du noenlunde spillinteressert og ikke har vært borti Doom tidligere, er det på høyt tid å avlegge den røde planet en visitt. For oss som har gode opplevelser med spillet tidligere, er det bare å laste det ned fra XBLA først som sist.
Så er det bare å sette seg godt til rette i lenestolen, sofakroken eller sacco-sekken, med beina høyt hevet og noe godt i glasset
Doom koster 400 MS-poeng.