Doraemon Story of Seasons: Friends of the Great Kingdom

Her til lands kjenner vi godt til japanske figurer som Pikachu, Totoro og Godzilla. Doraemon er det litt verre med, selv om figuren har vært en kjent og kjær skikkelse siden 1970-tallet. Det er egentlig litt merkelig, for har vært en kjent og kjær skikkelse i både Japan og store deler av Asia helt siden 1970-tallet. I flere tiår har japanske barn sett historier om Doraemon på TV, hvor den blå-hvite katteroboten fra det 22. århundre har reist til vår egen tid for å hjelpe den klossete japanske gutten Noby (eller Nobita på japansk) med en rekke supre dingsebomser som han oppbevarer i den nærmest magiske 4D-lommen han har på magen sin.

Som et japansk folkeikon har Doraemon naturligvis fått mange spill opp gjennom årene, men det var først i 2019 vi fikk ett av disse lansert her til lands i form av Doraemon Story of Seasons. Story of Seasons-serien er bondegårdspill som viderefører arven etter de gamle Harvest Moon-spillene, etter at de originale utviklerne av serien mistet rettighetene til Harvest Moon-navnet (noe som forklarer hvorfor GameCube-spillet Harvest Moon: A Wonderful Life får en remake med navnet Story of Seasons: A Wonderful Life til neste år). Da jeg anmeldte spillet for tre år siden, roste jeg det for å være en fin blanding mellom de to seriene. Nå som oppfølgeren er ute kan jeg egentlig gjenta meg selv, for her er det mye som gjentas fra forrige gang - nesten litt vel mye, kan man påstå.

Etter en hard sommerdag hvor Noby har fått kjeft fra moren sin for ikke å ha gjort sommerleksene sine om astronomi (i Japan har man lekser i alle ferier med unntak av overgangen mellom to skoleår i mars/april-skiftet), bestemmer Noby og vennene seg for å be Doraemon om en reise til verdensrommet slik at de kan lære mer og slippe unna plagsomme foreldre. Turen tar dem med til en fremmed planet hvor fire raser lever i mer eller mindre harmoni, men på grunn av historier om en gammel avansert sivilisasjon som gikk til grunne konfiskerer dronningen av landet både raketten og de fleste av dingsene til Doraemon. For å vinne dronningens gunst og få tilbake raketten sin må Noby derfor ta seg av en gammel bondegård som spiller en sentral rolle i landets historie.

Pussig nok anerkjenner ikke spillet at Noby og vennene hans har drevet en bondegård tidligere, ettersom Noby sier nærmest direkte at han aldri har vært på en bondegård engang. Dette er imidlertid helt i tråd med Doraemon som konsept, hvor så å si alle filmer, episoder og historier står selvstendig uten å ha en helhetlig kanon. På den måten kan hvem som helst komme inn i Doraemon når som helst uten å ha noe kjennskap til figuren tidligere, og det fungerer greit også i dette tilfellet. Hvis man har spilt det forrige spillet og ser bort fra noen slike dissonanser er historien i spillet helt grei. Helhetlig sett er den både bedre fortalt og bedre integrert i spillet som helhet enn i forgjengeren, selv om spillet har en tendens til å avbryte flyten med jevne mellomrom med en rekke dialogsekvenser. Fortellingen er verken spesielt revolusjonerende eller minneverdig, men den skaper en koselig og fin atmosfære for livet på gården og utforskingen av den nye planetens historie.

Har man spilt et bondegårdspill av denne sorten tidligere er dette velkjent terreng, og grunnleggende sett er det ingen store nyheter her. Her skal du rydde og pløye ny mark, kjøpe og stelle dyr, vanne grønnsakene, grave etter mineraler i den nærmeste gruva slik at du kan få bedre utstyr, fiske og gå i skogen for å fange insekter eller plukke frukt. Det er en velkjent tralt som ikke bryter noen barrierer, men som likevel er overraskende koselig og nesten litt avhengighetsdannende når man først kommer inn i den. Når man nesten glemmer å gå av T-banen fordi man sitter fordypet i spillingen må jo det tas som et godt tegn for spillet. Det største savnet er flere sideaktiviteter som bryter opp hverdagen. Noen ganger har man festivaler og lignende som gjør nettopp dette, men disse dukker for sjeldent opp og gjør for lite til at det er nok.

Det som er litt skuffende er at spillet ikke bare er overraskende likt andre spill i sjangeren og serien, men også sin egen direkte forgjenger. Faktisk er det vanskelig å skille dette spillet fra Doraemon Story of Seasons fra 2019, for her ser det aller meste likt ut. Den grafiske stilen, de ulike områdene og innbyggerne man møter er såpass like at man kan plassere skjermbilder fra de to spillene side om side uten å se forskjell. Forskjellene kommer mer til syne etter hvert, ikke minst når man får tilgang på nye og eksotiske områder å utforske, men det er uten tvil snakk om mye gjenbruk. Jeg er på ingen måter blant dem som mener at en oppfølger ikke kan bruke gamle animasjoner og ressurser på nytt (slik noen kritiserte God of War Ragnarök for før lansering), men en viss utvikling og endring må det være lov å forvente etter tre år.

Det betyr heldigvis ikke at spillet er blottet for nyheter, og én nyhet som er spesielt kjærkommen er at man nå kan ha med seg en venn når man er ute og jobber. Du åpner ganske raskt muligheten for å spørre en av vennene til Noby om de kan hjelpe deg med å vanne planter eller grave etter ressurser, og spillet tilbyr også muligheten for at to spillere kan spille sammen. En av hovedutfordringene i bondegårdspill av denne sorten er at man fort går tom for krefter og ikke rekker å gjøre så mye man skulle ønske i løpet av en arbeidsdag (greit å ha i bakhodet under neste års jordbruksoppgjør), men ved å fordele arbeidsbyrden med en venn blir dette et vesentlig mindre problem. Dette bidrar til at progresjonen i spillet går raskere, noe som også passer godt når historiefortellingen også er mer effektivt enn tidligere. En rekke små kvalitetsforbedringer sørger også for at det er lettere å holde oversikt i spillet, både over historieprogresjonen og over de ulike verktøyene. At man kan skifte mellom to verktøylinjer - én for redskaper og én for alt annet utstyr i sekken - er ekstremt hendig og gull verdt.

På den tekniske siden bærer spillet preg av å være forholdsvis likt sin forgjenger, med en tegnet grafisk stil som passer godt til både Doraemon og det idylliske bondegårdslivet. Selv om stilen er mer eller mindre den samme som sist fungerer den helt fint til sitt formål, og spillet kjører uten nevneverdige problemer på Switch både på TV-en og i håndholdt format. Det er verdt å merke seg at Switch-versjonen kjører i 30 bilder per sekund, i motsetning til forgjengeren som hadde en ulåst bildefrekvens mellom 30 og 60 bilder på samme plattform. Noe fall i bildefrekvensen kan man skimte iblant, men dette er ikke et spill der dette utgjør et vesentlig problem. PC- og PS5-versjonen har noe skarpere oppløsning, men de helt store forskjellene finner man ikke. Musikken er både fin og avslappende med lettere innslag av Dragon Quest-aktige toner, noe som gir spillet en fin touch selv om den etter hvert blir gjentakende. På stemmeskuespillfronten kommer spillet imidlertid kun med japansk tale, og selv om dette nok er å foretrekke for de fleste Doraemon-fans burde spillet hatt andre alternativ for de som har behov for det.

Doraemon Story of Seasons: Friends of the Great Kingdom er åpenbart et miljøvennlig spill, for her har utviklerne vært flinke på gjenbruk. mye fra det forrige spillet. Her er det såpass mye likt fra 2019-forgjengeren at man fort kan komme i skade for å gå i surr om hvilket spill man faktisk spiller. Dette er imidlertid mest et problem hvis man har tilbrakt mye tid med forgjengeren, og samlet sett byr fortsatt kombinasjonen av Doraemon-rollefigurene og Story of Seasons-formelen på en koselig pakke med bondegårdmoro. Den grunnleggende formelen er den samme som før og byr kanskje ikke på så mange store nyheter, men det er en såpass koselig formel at man fort blir sittende litt lenger enn planlagt likevel.