Dragon Ball Z: Ultimate Tenkaichi

Det er ikke til å stikke under en stol at Dragon Ball Z er tidenes mest populære manga/anime, og slikt blir det selvsagt masse spill av. De fleste av dem er slåssespill med fokus på flerspiller, og alle disse spillene har, til en varierende grad, vært gode spill. Skuffelsen var derfor et faktum når Dragon Ball Z: Ultimate Tenkaichi landet hos undertegnede. Her har utvikler Spike forlatt det solide kampsystemet fra forgjengerne til fordel for et mer flaksbasert kampsystem.

Allerede i flerspillerdelen begynner ting å gå galt. Her har det sømløse kampsystemet blitt erstattet med noe langt mer kronglete. Kampene foregår i to forskjellige rekkevidder: Nærkamp og fjernkamp. For å bytte rekkevidde må man taste inn en knappekombinasjon som enten fjerner eller peiler figuren man spiller som inn på motstanderen. Og når man først angriper, vil man etter en utført angrepskombinasjon få muligheten til å velge én av to angrep. Problemet er at motstanderen får den samme sjansen, og at spillet tilfeldig velger ut hvem som treffer og hvem som bommer. Det er med andre ord en 50 % sjanse for å treffe med et angrep etter en kombo.

Man har også muligheten til å lade opp energi til et superangrep. Disse angrepene er ganske kule å utføre, men det er svært irriterende, ettersom det leder til en liten mellomsekvens hvor motstanderen reagerer på angrepet. Dette er med på å ødelegge flyten i kampene ytterligere, og resultatet er et svært irriterende kampsystem.

Kampanjedelen i Dragon Ball Z: Ultimate Tenkaichi er veldig lineær, og man merker umiddelbart at historien, som presenteres gjennom en tekst på skjermen, kun er ment å fungere som et bakteppe til slåsskampene, som går svært sakte for seg, ettersom de konstant blir avbrutt av mellomsekvenser hvor motstanderen begynner å snakke. Tekstene er forøvrig gørrkjedelige å lese uansett hvilket forhold man har til serien, og det hjelper ikke at teksten rulles sakte nedover skjermen uten at man kan hoppe over det. Noen få ganger dukker en mellomsnutt hentet direkte fra TV-serien, tydeligvis ment for å tilfredsstille fans av serien. Effekten lar vente på seg, og resultatet er en repetitiv kampanjedel.

Forøvrig kan Dragon Ball Z: Ultimate Tenkaichi skilte med en grafikkstil som komplimenterer TV-serien, og har også et godt lydspor som er med på å sette stemningen i blant annet bosskampene, som er ganske storslåtte, men som igjen trekkes kraftig tilbake av det irriterende kampsystemet. Det er totalt 41 spillbare figurer, og man har i tillegg muligheten til å designe sin egen figur. Dette er litt moro hvis du liker den slags. Læringskurven er lang, ettersom spilleren tvinges til å måtte huske de svært unaturlige rekkeviddereglene, og blir nærmest oppfordret til knappemosing for å komme seg ut av motstanderens klør. Ikke moro i det hele tatt.