Dragon Quest XI: Echoes of an Elusive Age

I Japan er det ingen rollespillserier som kan måle seg med Dragon Quest i popularitet, kulturelt nedslagsfelt og påvirkning. Noe av appellen i serien ligger muligens i den umiskjennelige streken til konsepttegneren Akira Toriyama, mest kjent for sitt arbeid med Dragon Ball. Likevel var det nok forhenværende Nintendo-president Satoru Iwata som traff nærmest blinken da ha kommenterte at seriens appell ligger i at spillene kan plukkes opp av alle, uavhengig av erfaring og behov for å sette seg ned med tunge brukermanualer. Den slags skal man ikke undervurdere for et medium som ofte kan virke komplekst og uforståelig for utenforstående.

Utenfor Japan har serien derimot slitt med å oppnå samme popularitet, men dette bedret seg noe da Dragon Quest VIII kom ut i 2005 (2006 her til lands). Det var imidlertid siste gang et hovedspill i Dragon Quest-serien kom ut på en av store hjemmekonsollene. Dragon Quest IX ble lansert til DS, og MMO-rollespillet Dragon Quest X ble aldri lansert utenfor Japan. Når Dragon Quest XI: Echoes of an Elusive Age nå lanseres til PS4 og PC, er det altså første gang vestlige spillere får et møte med serien på ikke-håndholdte enheter på over tolv år.

På mange måter er Final Fantasy og Dragon Quest motstykker til hverandre på JRPG-skalaen. Med et Final Fantasy-spill forventer man alltid å få mye nytt, samtidig som at noen kjente elementer og mekanikker lever videre fra tidligere spill i serien. Med et Dragon Quest-spill kan du derimot være trygg på å få servert det kjente og det vante, bare med noen justeringer som tar serien akkurat et lite stykke videre. Dragon Quest XI viser fra første stund at dette ikke har endret seg.

I seg selv behøver ikke denne formen for nostalgisk old school være negativt. Noen ganger er det å komme hjem til mors søndagsmiddag akkurat det du vil ha og trenger. Du vet akkurat hvordan kjøttkakene smaker, og det er akkurat det du har kommet for. På samme måte er det med Dragon Quest XI. Dersom du har spilt et Dragon Quest-spill før, vet du akkurat hva du får. Er det derimot ditt første spill i serien er dette et helt greit sted å starte forholdet. Du må bare ikke forvente å få servert noe du ikke får minst like godt i andre rollespill.

Ett område hvor Dragon Quest aldri har vært best i klassen gjelder den helhetlige historien man finner i spillene. Du spiller alltid rollen som den tause helten, den utvalgte av skjebnen/guddommen/mystiske krefter som har oppgaven med å berge verden fra den store stygge skurken, som alltid vil kaste verden ut i mørke og/eller gjøre det om til et monsterparadis. Snill og slem er stort sett urokkelige kategorier hvor hver rollefigur havner i en av to, og at noen er slemme kan du se på mils avstand. Ikke overraskende gjelder dette også for Dragon Quest XI. Du spiller rollen som The Luminary, den utvalgte av verdenstreet Yggdrasil, født med et merke på venstre hånd som identifiserer deg som reinkarnasjonen av en legendarisk helt. Din fødsel markerer at skjebnetimen for de onde maktene er nær, så monstrene benytter like gjerne anledningen til å ødelegge hjemlandet ditt. Du slipper likevel unna med livet i behold, og mange år senere er du endelig klar til å legge ut på eventyr og oppfylle ditt kall.

Overraskelsene er ikke store, og rollefigurgalleriet er ikke det mest imponerende, selv om følgesvennene dine har sin dose med sjarm. Likevel klarer spillet rett som det er å overraske. Idet jeg begynner å gli inn i en form for JRPG-døs hvor jeg føler det meste begynner å gå på autopilot, smeller spillet til med en enkelthistorie som gir meg en saftig emosjonell gut punch. Etterpå sitter jeg nærmest rørt tilbake og tenker «det er dette Dragon Quest handler om». For det er nettopp det. Det helhetlige og overhengende plottet i Dragon Quest-spillene handler stort sett alltid om den utvalgte som kjemper mot en eller annen mørkets fyrste, og er sjelden særlig interessant. Det spillene derimot kan er å servere deg gode enkelthistorier underveis. Selv om enkelthistoriene ikke nødvendigvis er avgjørende for det helhetlige plottet, gjør de spillopplevelsen mye mer minneverdig.

Ikke uventet er grafikken i Dragon Quest XI helt nydelig. Den klare og tydelige stilen til Toriyama har aldri blitt presentert bedre enn det man ser i dette spillet, og det er virkelig imponerende hvor mye Square Enix har spyttet inn av ressurser for å bringe denne visjonen til live. Selv femti timer uti spillet fortsetter spillet å imponere på det visuelle området, og gamle fans vil etter alt å dømme glede seg over å se den kjente og kjære serien få en så god visuell presentasjon. At seriens herlige stil blir fremstilt på en så vakker måte gjør det også lettere for figurene å få frem sin sjarm, karisma og personlighet.

Selve spillmekanikken er ganske lett å sette seg inn i, og Dragon Quest XI er dermed en fin inngangsport til serien. Du har en stor verden å utforske med hoved- og sideoppdrag, hvor du underveis møter på alt fra mennesker i nød, bueskytterkonkurranser, hesteveddeløp, kasinoer og monstre. Sistnevnte vandrer omkring på verdenskartet, grotter og skumle slott, og du kan enkelt velge om du skal kjempe mot dem eller unnvike dem. Monsterkampene er fullstendig turbaserte, og du kan velge om alle kommandoer skal gis manuelt eller forhåndsinnstille rollefigurene dine etter et visst angrepsmønster (offensivt, defensivt, uten magi osv.).

Nytt for serien er muligheten for at rollefigurene oppnår det som kalles Pep, som i ekte Dragon Ball-stil gjør dem glødende samtidig som de blir sterkere og kan utføre spesialangrep. I Dragon Quest VIII kunne man oppnå noe lignende ved å forsvare seg over flere runder, men nå oppnår man dette automatisk med jevne mellomrom. Du har også et ferdighetstre hvor du bruker opptjente poeng til å forbedre figurene dine, og mellom kampene kan du leke deg med den portable smien og lage nytt utstyr. En annen nyhet er at du nå kan bevege deg fritt under kampene i et sirkulært kampområde, noe som gir lettere assosiasjoner til kampene i Tales-spillene og Ni no Kuni II: Revenant Kingdom. Dette er imidlertid kun et kosmetisk grep, ettersom posisjoneringen ikke har noe å si for angrepenes slagkraft eller muligheten for å unngå fiendtlige slag, og man må nesten spørre seg hva vitsen da er (før man sukker over en forspilt sjanse til å fornye kampsystemet og setter kamerasystemet til "classic", som gir en klassisk Dragon Quest-følelse).

Dette bringer oss inn til kjernen av problemet med Dragon Quest XI, nemlig fornyelsen. Eller mangelen på sådan, for å være eksakt. Forsøkene på å gjøre noe nytt er enten på et nivå hvor man ikke helt ser nytteverdien (som med det åpne kampkamerasystemet) eller hvor serien bare dilter etter det som allerede er standard innenfor sjangeren. Utover dette virker det mer som at spillet forsøker å gjenskape den gode følelsen man fikk gjennom tidligere møter ved serien, som Dragon Quest VIII. Problemet er bare at en av årsakene til at Dragon Quest VIII ble så populært i sin tid var hvordan spillet var med på å fornye serien, ikke bare dilte etter det andre har gjort.

Siden Dragon Quest VIII ble lansert her til lands i 2006, har JRPG-spillere kost seg med mesterlige titler som Final Fantasy XII, Bravely Default, The Last Story, Xenoblade Chronicles, Lost Odyssey, Tales of Xillia, Persona 4 og Ni no Kuni: Wrath of the White Witch, for å nevne noe. Fjoråret var dessuten et knallsterkt år for sjangeren med spill som Tales of Berseria, det eminente Nier: Automata og ikke minst Persona 5, den nye kongen av JRPG med turbaserte kamper. Og så langt i år har spillere kunnet kose seg med Ni no Kuni II: Revenant Kingdom, som setter en ny standard for hvordan en bestemt visuell animasjonsstil blir brakt til live i spillform, og Octopath Traveler, som lykkes ganske godt med å kombinere nytt og gammelt i et moderne format.

Jeg kunne fortsatt listen, men tror poenget mitt kommer frem: Mye har skjedd innenfor japanske rollespill siden 2006, men Dragon Quest XI virker ikke helt å ta dette inn over seg utover forbedringen av den grafiske kvaliteten. Spillet føles for gammelt, for tregt og for tungvint til å være et spill som skal konkurrere mot andre i sjangeren anno 2018. Spillet serverer ikke noe jeg ikke får minst like godt andre steder, og det er ikke godt nok for et spill som krever over 50 timer av din tid.

Noe av hovedårsaken til dette skyldes at spillet henger for mye igjen i gamle konvensjoner som burde vært gjennomarbeidet, revidert og/eller skrotet. For å nevne noen eksempler: Ja-nei-valg som bare gjentar seg til du velger riktig svar. Lange og kronglete menyvalg, for eksempel når man skal lagre (tradisjonen tro må du til en kirke eller en helgenstatue for å lagre, hvor man må gjennom fem-seks valg fra begynnelse til slutt). Tjenester som ikke tjener en reell funksjon fordi du kan få samme funksjon eller informasjon andre steder. Filmsekvenser som går over i at du overtar rollefiguren igjen og går to meter før en ny filmsekvens begynner. For ikke å glemme hvordan angrepene til enkelte kvinnelige rollefigurer fokuserer på kropp og sensualitet, selv når det er en fullstendig karakterbrist i forhold til rollefigurens personlighet. Mange slike små og store irritasjonsfaktorer bygger seg til slutt opp, og samlet er de ikke ubetydelige.

Det er også på høy tid å vurdere hvorvidt stafettpinnen snart bør leveres videre fra Koichi Sugiyama, komponistveteranen som i en alder av 87 år fortsatt leverer musikken til serien. Det er for all del mye bra å hente her, men mye av musikken i spillet høres fortsatt ut som om den er produsert på en billig synthesizer. Det gjorde jobben i 2006, men det er sørgelig å høre hvordan mulighetene med ny maskinvare og betydelig høyere lagringskapasitet ikke resulterer i bedre musikk.

Manglende fornyelse til tross er det fortsatt lett å kose seg med Dragon Quest XI, særlig hvis man fan av serien fra før. Dersom man lurer på om Dragon Quest XI er noe man skal bruke tid og penger på akkurat nå, kan det derfor være lurt å stille seg selv to spørsmål: Har jeg spilt et Dragon Quest-spill før, og likte jeg det jeg spilte? Hvis svaret på begge spørsmålene er ja, er det bare å åpne lommeboken. Du vil lett finne mye å like også denne gangen, så lenge du er forberedt på at andre spill i sjangeren gjør det meste bedre. Det er underholdningsverdi for pengene å hente her, men svakhetene ved spillet er samtidig svært åpenbare, og Square Enix har en jobb å gjøre dersom de noen gang skal lansere Dragon Quest XII.