På 60- og 70-tallet ble noen av historiens lekreste biler produsert. Dodge Charger, Chevrolet Chevelle, Corvette Stingray, Plymouth Roadrunner, Pontiac GTO og Ford Mustang er alle lysende eksempler på kraftfulle og lekre, brølende V8-motorer med grovhugde, vakre platelinjer. Vi er tilbake i den tiden da USA kunne bygge biler, og da dreiemoment og sterk motorlyd var alt som betydde noe. I løpet av to tiår ble de aller beste biljaktene i filmhistorien skapt; biltyveriene i Gone in 60 Seconds, Gene Hackman på jakt etter sporvognen i The French Connection eller når Steve McQueen ødelegger San Franciscos asfalt og knekker en aksling i Bullitt. De er selve malene for hvordan skikkelige biljakter skal se ut, og det kjenner Reflections naturligvis til. Det er også på slutten av denne tidsepoken Reflections plasserer spilleren bak rattet. Velkommen til Driver 4.
Det forrige spillet ble ingen suksess, til tross for mange års utvikling og et markedsføringsbudsjett som var stort nok til å hyre inn Paven som stemmeskuespiller på samtlige karakterer. Men det er på høy tid å tilgi Reflections og se framover. Driver 3 var resultatet av overambisjon og et altfor presset tidsskjema. Spillet var i grunnen ikke dårlig, men det var langt fra ferdig da det ble sluppet. Glem den bedrøvelige karakterkontrollen, det ultralineære opplegget, folketomme spøkelsesbyer og øde motorveier. Glem også politiyrket og Harry Tanner. Reflections siktet høyt og falt langt med sitt superambisiøse politieventyr. Bristene var mange og åpenbare, noe Reflections selv erkjenner. Men nå starter de på nytt med en helt ny historie, og bare kjærligheten til biljakten står igjen.
Året er 1978 og New York-barna stekes i den gassende sommersolen allerede før radioen begynner å spytte ut de største hitene. Rick James Superfreak høres på bilradioen til tonene av politisirener som hyler langs Manhattans gater. Midt i den gigantiske smeltedigelen på den amerikanske østkysten finner vi en nykomling som gjør stormkarriere innen den organiserte kriminaliteten. Dyr sprit, dyre kvinner og svindyre biler er hverdagskost når man er byens høyest rankede rattdemon i underverdenen. TK, eller The Kid som vår nye antihelt kalles, har en begavelse utover det vanlige, og når han beviser sitt talent bak rattet tilbys han jobb hos en av de ledende ligaene i byen.
Plutselig har den skruppelfrie ynglingen almanakken full av herlige bilbårne voldsoppdrag som må utføres, og i takt med hans avansement langs den kriminelle motorveien havner han i et stadig tettere komplott der intrigene tar uventede vendinger. Hva tittelen Driver: Parallell Lines innebærer vil Reflections ikke si noe om. Forklaringen til spillets tittel ligger i handlingen, og vil overraske oss alle, lover Reflections. Når Reflections dropper Harry Tanner som hovedrolleinnehaver og gir oss en karakter helt uten moralske forpliktelser har man også passet på å endre et par andre grunnleggende momenter fra tidligere spill. Det ultralineære opplegget vi tidligere har fått oppleve i Driver-serien er borte. Denne gangen tilbys man en mer åpen og lett tilgjengelig spillopplevelse i samme gate som GTA-spillene. På kartet nede i høyre hjørne ser man hvor det finnes oppdragsgivere som er villige til å betale The Kid for hans tjenester.
Ulike oppdrag betyr at handlingen utvikles mot forskjellige steder i takt med avansementet. Alt er dog ikke jobb og alvor i Reflections versjon av New York, da underholdende fritidsaktiviteter finnes spredt om i byen. Som en åpenbar flørt med Reflections fortid finnes det blant annet muligheten for å kjøre et litt voldsomt folkerace(Destruction Derby), der bildelene spruter, metall krølles som papir og voldsom bilkontroll er et must for å kjempe seg til øverste plassen på podiet. Gevinster i ulike konkurranser gir spilleren en betydelig mengde penger, som senere kan brukes til oppgraderinger.
Utvalget i kjøretøyer er, sammenlignet med Driver 3, kraftig forøket og inneholder 85 kjørbare fremkomstmidler, da først og fremst i form av biler, lastebiler og motorsykler. Båtene fra det foregående spillet slipper vi heldigvis. Til tross for at biler normalt sett er en forbruksvare som byttes ut etter et par saftige nærkontakter med andre billister, finnes det nå muligheter for å bruke pengene man vinner i minispillene på oppgraderinger. Nesten alle kjøretøyene kan oppgraderes tre ganger, noe som gir merkbare forandringer ikke bare på utsiden, men også under panseret. Farge kan man selvsagt velge, og vil man virkelig pimpe finnes det massevis av ulike dekoreringer å smykke bilen sin med. Bilsamlingen parkerer man i noen av garasjene som ligger spredt om i byen.
Det trasker betydelig flere fotgjengere på fortauet, og trafikkintensiteten har blitt skrudd opp ganske hardt siden sist. Det gir et bilde av et New York med litt liv og røre i, til forskjell fra Miami, Nice og Istanbul som så ut som pene, innholdsløse kulisser i forgjengeren. Reflections New York inneholder Manhattan, Bronx, Brooklyn, Queens og New Jersey. Du finner naturligvis de klassiske landemerkene som Times Square, Central Park, Brooklyn Bridge, Chrysler Building og selvfølgelig også World Trade Center. Byen i spillet er likevel ikke en eksakt replika av New York; Reflections har tvunget frem en viss remix av utseendet. Avstandene har blitt kortere, og visse seksjoner har fått en mindre oppdatering for å passe bedre inn i spillet.
Bronx og Brooklyn byr på massevis av rødbrune teglhus, skitne bakgater og småveier med søppel og skrot, mens de mer sentrale delene tilbyr gigantiske skyskrapere i stål og glass. For å skape mer spillmessig variasjon finnes det massevis av ulike begivenheter rundt om i New York; hendelser man kan bevitne på avstand eller ta del i på egen risiko. Andre trafikanter kan bli jaget av politiet og når som helst kan man se biljakter man selv ikke er innblandet i. Andre eksempler på slumpmessige hendelser er bankran eller dødelige gjengoppgjør. Det handler jo tross alt om byen som aldri sover.
Felony-måleren fra det forrige spillet har blitt erstattet med en felony-ring, der mindre lovbrudd som politiet oppdager resulterer i relativt halvhjertede forsøk på å arrestere The Kid. Når man derimot begår flere lovbrudd simultant, som for eksempel å skyte noen med rosa bukser for deretter å kjøre over kompisene deres med stjålen bil, blir det litt mer fart over purken. Til slutt tilkalles spesialstyrker inn, helikoptre tar del i jakten og når de får sjansen tar gatepolitiet opp våpnene og åpner ild, akkurat som i GTA. Den kunstige intelligensen hos politimenn, medtrafikanter og fotgjengere er markant bedre, og av det vi har testet inviterer dette til voldsomme latteranfall.
For første gang i spillseriens historie inviterer Driver: Parallell Lines til onlinespilling. Sømløst vil man kunne hoppe fra oppdrag knyttet til spillets handling, til å spille med eller mot syv andre spillere. Flerspillerdelen tilbyr lagbaserte spillvarianter som politi og røver-dødsmatcher og varianter av Capture the flag der lagene skal stjele en eller flere biler i stedet for et flagg. For den ensomme ulv finnes det ulike varianter av racingaktiviteter der både kræsjløp og byracing inngår.
Da Gamereactor nylig besøkte studioet, erkjente Reflections produsent Gareth Edmundson at Driver 3 ikke var ferdig da det ble sluppet i fjor sommer. Da var hans eldre bror Martin sjef for studioet, og et teppe av håpløshet lå over de ansatte som ble presset til det ytterste for å i det minste presse ut et så godt håndverk som de kunne makte. Det var sprengt, overambisiøst og teknisk slurvete. De ville for mye og hadde ikke krefter til å endre retning i løpet av prosjektets gang. Nå ligger fokus på et mindre konsept og en mer sammenhengende helhet. Én by, ingen svindyre kjendisstemmer, bedre spillkontroll og oppdatert teknologi er grunnresepten. Det som derimot ikke er forandret er den livlige bilfysikken som i følge meg var det eneste bra med Driver 3 sammen med detaljrikdommen i spillets omgivelser.
På tross av et vell av gameplaymessige brister og feilskjær, så solgte Driver 3 som bare det. Det solgte over all forventning. Og det selger faktisk litt enda. Det har et navn som er videns kjent i spillverden, pluss at det har et tema og et gameplay som i utgangspunktet er sikre vinnere. Originalen i serien står uten tvil som det beste av spillene, og toeren var av mange ansett som en liten blemme. Alt i alt kan vi oppsummere dette lille avsnittet med at Driver er ett omsettelig navn og har mange gamere innlemmet i seriens rekker. Når fireren så kommer får vi se om det er noe kvalitetsmessig å fare med, og sånn det ser ut i dag kan Driver 4 meget lett gå hen å bli det beste i rekken.
Etter et par timer sammen med The Kid er jeg allerede overbevist om at Driver Parallell Lines vil bli et betydelig bedre og mer gjennomarbeidet spill enn sin forgjenger. Og kanskje tar til og med Reflections seg tid til å gjøre det helt ferdig også. Hvor bra får vi først se i mars neste år; da er det på tide å gjøre New York til et ennå farligere sted.