Dungeon Siege

En garva spiller kaster seg skjelden over et nytt spill med fryd og entusiasme, som et lite barn over julegavene på julaften. Det hører også til skjeldenhetene, at bilder og handling fra spillet blir sittende på netthinnen, lenge etter at man har slått av PC'en, for tvungent å gi seg i kast med mer trivielle ting i tilværelsen - som f.eks. jobb. Når unntakene fra dette heldigvis dukker opp - er det til gjengjeld en herlig opplevelse å føle fryden og den barnslige spillegleden igjen. Det er i hvert fall den opplevelsen, som undertegnede sitter med nå - etter å ha hatt Dungeon Siege på PC'en i en drøy uke.

Tittelen setter stemningen
Som tittelen tydelig signaliserer, så er handling, stemning og figurgalleri lagt til fantasygenren. Man starter spillet som en bonde, som dyrker sin jord, passer sine dyr - og i det hele tatt passer sine egne saker i det fredelige Ehb riket. Freden blir dog lynraskt spolert av de dødbringende monstrene. Deretter går det slag i slag. Figuren din er fra starten av, sparsomt utstyrt, både hva angår våpen og bekledning. De første monstrene må derfor overvinnes med en gedigen mengde knokefett - ikke minst for spilleren på musetastene. Men man får samlet opp gullpenger, våpen, formularer, potions og mye annet, så man er rustet til å møte de svermene med motstandere, som konstant velter mot en.

Spillet starter med den enkle oppgaven å finne en person, som kan fortelle mer om de ondskapsfulle hordene, som har invadert Ehb, men snart vil andre spillfigurer slutte seg til deg. Det kan være f.eks. krigere eller trollmenn, og man kan søke hjelp og info hos non player characters underveis. Handlingen utvikler seg veldig lineært, og til tider blir spenningen overskygget av litt vel mye hack’n’slash. Til gjengjeld avvikles kampene både flott, dramatisk og ikke minst engasjerende. Til slutt går det langsomt opp for spilleren, at man i virkeligheten er oppe mot mye større og mektigere krefter enn ’bare’ en flokk monstre - og da er det, at man bare må ta ett slagsmål til, bare må runde en bakkekam til - før man på morgenkvisten motvillig slår av PC’en for å dra i land en smule søvn.

Det skal forøvrig litt av en kraftig PC til, for at få den fulle opplevelsen av Dungeon Siege. Minimumskravene er overkommelige, men man må til gjengjeld slå av et vell av detaljer, som reduserer den visuelle opplevelsen betydelig, mens spillet allikevel avvikles tregt.

Suveren grafikk
Grafikken i Dungeon Siege utmerker seg med en utrolig detaljert 3D-verden og tilsvarende detaljerte figurer. Såvel ansiktstrekk og kroppsspråk som spillfigurens våpen er gjengitt med stor nøyaktighet og de nydeligste texturer. I tilleg må man nevne, at man som spiller fullstendig slipper de evinnelige innlesningspausene, når man beveger seg inn i nye områder, slik man er plaget av i andre spill. Begivenhetene utvikler seg med flytende overgang, også når man beveger seg fra friluft og inn i en skummel dungeon og snubler over renspiste sklelettrester.

Dessuten må man konstant trekke på smilebåndene av pussige detaljer som høns, som flakser forvirrede av sted foran én. Ved stup og fjell skrenter får man nesten sug i magen over dybden i bildet, f.eks. over de små dyrene, monstrene og annet godtfolk, som myldrer runt klippens fot. På samme måte blir man nesten svimmel over de dybe avgrundene og frådende elvene under den skrøpelige hengebroa, som man er nødt til å krysse for å komme videre. Alt sammen avviklet med fri mulighet for å rotere kameravinklen 360 grader rundt, i tillegg til opp og ned i forhold til begivenhetenes sentrum.

Den visuelle overfloden blir nydelig understreket av en lydside, som leder tankene mot både bakgrundsmusikken og lyden av sverd, som krysser klinger i Ringenes Herre. De bølgende bekkene og de nevnte, flaksende hønsene gir også lyd fra seg osv. Et diskret minus er, at man snakker med de figurene man møter underveis, ut fra et fast handlingsforløp. Samtalene blir dermed ikke påvirket av begivenhetenes utvikling i generelt, men det har i virkeligheten mer med den underliggende spill motoren å gjøre.