Det er kanskje vanskelig å tro, men faktum er at foruten den fantastiske musikken, er Dust: An Elysian Tail resultatet av én manns arbeid. Og det er ingen tvil om at Dust er én manns visjon, én manns kjærlighetserklæring til en oppvekst full av spill. Du spiller som Dust, en nydelig animert figur som en dag våkner opp uten hukommelsen i behold, men med et snakkende sverd som heter Ahrah i hånden. Ahrah tar med seg Dust på et eventyr gjennom landet Falana, og med på reisen følger også sverdets vokter, Fidget. Fidget er en pratsom og flyvende liten tass, og sammen skal de tre løse gåten om Dusts hukommelsestap.
At skaperen Dean Dodrill har hentet inspirasjon fra Metroid og Castlevania er det ingen tvil om, og det blir helt klart allerede de første fem sekundene. Vi snakker hack 'n slash sett fra siden, med et hint av rollespillelementer, som for eksempel muligheten til å oppgradere dine egenskaper. Men det skal også samles massevis av utstyr som kan kombineres for kraftigere angrep også videre.
Rollespillelementene er ikke like avanserte som i typiske rollespill, men de er der for å glede de av oss som ønsker noe mer enn bare å mose knapper til fienden er død. Dust har tre hovedangrep for å takle monstrene og soldatene som den fryktede General Gaius sender mot deg. Dust kan enten bruke sverdet for å lage en storm som kaster fiendene veggimellom, eller bare slå fiendene med det. Det tredje angrepet bistås av Fidget, og lar spilleren skyte prosjektiler, som igjen kan kombineres med Ahrahms storm for maksimal skade.
Det ender med at jeg bruker kombinasjonen ni av ti ganger, ettersom det er et av spillets kraftige angrep. Da er det jo dumt at man får det såpass tidlig. Det er også veldig tydelig at de store mengdene med utstyr du finner gjennom spillets gang, ofte gjør det altfor lett å beseire fienden.
Det er kjipt at spillet ikke kan by på noen større utfordringer, og etterhvert blir du så vant til å kverke fiender at du kun gjesper når skjermen fylles til randen av dem. Bossene er heller ikke spesielt vanskelige, og utfordringen ligger gjerne i hvor lenge du gidder å holde på, i stedet for på vanskelighetsgraden. Navigering av spillets verden derimot, kan til tider gi deg en liten utfordring. Gjennom spillets gang vil Dust låse opp nye evner, som muligheten til å dobbelhoppe, eller skli langs bakken. Disse lar ham nå områder som tidligere ikke var mulig.
Men jeg kan overse noen av spillets problemer, ettersom kvaliteten i alt Dean Dodrills gjør er helt på topp. Du har kanskje hørt varianter av historien før, men figurene har mye mer dybde enn det vi er vant med i spill, og det er ytterst sjelden at en av slemmingene er hundre prosent ond tvers gjennom. Det finnes et ønske om å la spilleren se to sider av samme sak hos alle man støter på gjennom spillet - til og med Dust selv, og spesielt mot slutten blir dette ekstra tydelig.
Spillets visuelle side er en også et høydepunkt, og at Dodrill er en tegneserieskaper.
Er du en som liker å fullføre alt et spill har å by på, kan du presse rundt sju timer med spilletid ut av Dust: An Elysian Tail. Til tross for en skuffende vanskelighetsgrad, har Dust: An Elysian Tail en fantastisk visuell stil og en velskreven historie som jeg trygt kan anbefale videre.