Dying Light: The Following

En av fjorårets største overraskelser bar tittelen Dying Light. Spillet tok parkour-manøvrene fra Mirror's Edge til et nytt nivå, og samtidig kastet det inn tusenvis av zombier i miksen. Resultatet var et smidig og helstøpt spill, og den strøkne co-op-modusen og de spennende omgivelsene gjorde bare saken enda bedre. Her hadde man frihet til å klatre rundt omtrent overalt, mens man unngikk eller herjet med de vandøde.

I utvidelsen The Following er imidlertid byen Harran byttet ut med landsbygda. Jeg, som harddenesten femti timer med hovedspillet bak meg, følte meg nesten lyrisk i det jeg steg ut av hulen på begynnelsen av det nye eventyret. Jeg var fortsatt i skoene til Kyle Crane, nå fullt oppgradert, og ble møtt av et syn som best sammenlignes med Pelennor-engene i Ringenes Herre-universet. Å se ut over det store, tilsynelatende endeløse landskapet som lå foran meg, gjorde meg veldig ivrig etter å starte utforskingen.

Det er for øvrig en grunn til at landskapet er så flatt som det er i The Following-utvidelsen, nemlig Buggy-bilen din. Etter å ha banet vei til en nærliggende gård gjorde jeg raskt beslag på den oppgraderbare råtassen. Det tar ikke mer enn to sekunder bak rattet før jeg merker at kjørefysikken er like smidig som parkour-løpingen. Den ser ut som en gammel kjerre, men det er virkelig fart i den.

På grunn av bilen har Kyle fått to nye grener å skaffe seg oppgraderinger og nye evner i, nemlig Legendary og Driver. Disse kommer altså i tillegg til Survivor, Agility og Power, som er med videre fra grunnspillet. Legendary gir Kyle litt mer å gå på for spillere som allerede har rukket å makse ut alt, mens Driver er det som for alvor har betydning i The Following. Ved å kjøre over zombier eller å utføre stunts, tikkende Driver-meter oppover til neste nivå er nådd. Da får du sjansen til å oppgradere bilen, med ekstra lystgass, høyere hastighet, bedre grep, mer holdbare deler og så videre.

Bilen havarerer nemlig hvis den får for mye juling, men heldigvis opplever jeg det aldri som noe problem å finne delene og utstyret jeg trenger for å skru den sammen igjen. Fordelen med apokalypsen er at det finnes forlatte biler, fulle av reservedeler, overalt. Til og med bensinlokkene må plyndres, da Dying Lights egen Magnum er en nokså tørst maskin. Derfor gjør du lurt i å oppgradere tank og forbruk tidlig, så slipper du å gå tom så innmari ofte.

Mens vi er inne på Magnum Ops. Det er ikke et begrep jeg bruker med letthet, men heller fortjent. Buggyen er nemlig det herligste kjøretøyet jeg har vært borti siden bilen i fjorårets Mad Max-spill. Glem Far Cry-serien og GTA V. Kjøring i første-person fungerer mye bedre her, og Techland leverer kjørefysikk over all forventning. Det er også et stort pluss at det går såpass fort å jobbe seg oppover i Driver-nivå, og etter et dusin timer er min Buggy nesten fullt oppgradert.

Ved siden av bilen imponerer også historien i The Following. Uten å skulle røpe for mye kan jeg si at Kyle Crane på utkikk etter en potensiell kur mot zombie-epidemien i Harran. Antizin er ikke nok lenger, og ute på landet finnes det visstnok sterkere botemidler. Samholdet blant de overlevende er også bedre på bydga, og jeg føler meg mer motivert til å hjelpe folk enn noen gang. Det hjelper selvsagt at jeg får kult utstyr i belønning da, skal innrømme det.

Det hjelper også at nye våpen blir introdusert, og fokuset ligger denne gangen mer på skytevåpen. Årsaken er at det er lettere å bli omringet uten noe sted å rømme til her, ettersom omgivelsene er flatere og har mindre bebyggelse. Da er det praktisk med hagle og maskingevær, men det finnes også langt stillere alternativer som armbrøst og pil-og-bue.

Nå som vi er inne på det må jeg imidlertid nevne at de flate omgivelsene ikke bare har positive sider ved seg. Det finnes nemlig ikke noe fast travel-system, og hvis du av ulike grunner har forlatt bilen din kan det fort bli en lang vei tilbake blant zombiene. Bilen står alltid parker akkurat der jeg forlot den, noe som er realistisk, men ofte tidkrevende. Det er jo mulig å tilkalle bilen via radioen når du besøker et "safe house" (noen stikker og henter den, antar jeg), så hvorfor ikke et tilsvarende sted ute i det fri?

Dette vesle problemet hindrer imidlertid ikke The Following fra å være en meget god utvidelse, og hvis du likte hovedspillet best i co-op fortsetter moroa her. Du kan spille gjennom alt sammen i lag med opptil tre venner, noe som gjør både bilkjøringen og zombieslaktingen enda morsommere. Når man er flere blir oppdragene på en eller annen måte mer givende å gjennomføre, og man har det definitivt mer moro når man bare roter rundt. Faktisk brukte jeg og min faste Dying Light-partner flere timer på å bare kjøre rundt og utforske omgivelsene, mens vi samlet levende døde med støtfangerne våre.

Nye våpen, nye omgivelser, en ny historie, nye oppdrag og sist men ikke minst den nye bilen. The Following-utvidelsen til Dying Light har alle bestanddelene den behøver. Hvis du hatet grunnspillet kommer naturligvis ikke til å like dette, men hvem kan vel hate Dying Light?

Det er ikke ofte det dukker opp en utvidelse som har like mange nyheter og nye ideer som en regelrett oppfølger, og som attpåtil gir deg et større område å utforske enn hovedspillet. Dette er nok grunnen til at The Following nesten føles ut som et helt nytt spill, og et bra spill som sådan. Hvis du hadde sansen for Dying Light da grunnspillet kom ut for et års tid siden, er det ikke noe å lure på.