Eiriks beste åpninger i spill

Når folk snakker om historien i bøker, filmer og videospill rettes ofte fokuset mot sluttene siden det ofte er der dramatikken, intrigene, spenningen eller hva det måtte være når sitt klimaks, men når jeg tenker meg om er det langt flere av favorittspillene mine som kan skryte av hvordan de begynner enn hvordan de ender. Ikke særlig rart når man vet at ganske få faktisk fullfører historien i spill, så vanligvis legger utviklerne mer blod, tårer og penger i de første delene enn slutten. Derfor synes jeg det er moro å gi noen av de beste åpningene i spillverden sin tid i rampelyset og samtidig høre hva noen av dine favoritter er. Her er ni av mine mest minneverdige.

Bioshock
De to første spillene på listen bruker egentlig de samme virkemidlene til å dra oss inn fra første stund, men jeg innså plutselig at en man ikke kan nevne noen av tidenes beste åpninger uten å ha med Bioshock. Her sitter du på et fly på vei til et ukjent sted. Rett etter at du åpner en hyggelig pakke får flyet store problemer og kræsjer ned i havet. Den eneste landmassen på mils omkrets er et fyrtårn med noen mildt sagt urovekkende ting i seg. Heldigvis går disse raskt i glemmeboken når du tar en heise som går langt lenger ned enn forventet og en storslående by åpenbarer seg på havbunnen. Hva er denne utrolig plassen? Hvorfor har ingen hørt om den før, og hvem i alle dager var den maskerte personen som ga deg en brutal velkomst? Bioshock sin glimrende atmosfære er umiddelbart til stede, og de neste minuttene med utforskning drar oss bare lenger og lenger inn i et av tidenes beste spilluniverser.

Control
Du går inn i en massiv bygning midt i Manhatten. Man skulle tro at denne var fylt med personer, men til og med velkomstskranken er forlatt. Litt lenger inne finner du en finsk vaktmester som balanserer hårfint på kanten mellom informativ og sprø. Rundt omkring plukker du opp notater om rom som plutselig ikke finnes, at mobiler kan føre til total katastrofe om de blir med inn, kaffekanner som nærmest dukker opp på kommando og andre merkelige ting, så det å se møbler sveve i løse luften blir bare småtteri i forhold. Hva i alle dager er det som foregår? Når dette spørsmålet raskt følges opp av at du får overnaturlige egenskaper og kan bruke disse i kamp mot kule fiender mens nærmest alt rundt deg reagerer på heftig vis er det ikke rart at Control er manges favorittspill fra 2019 selv om Sekiro: Shadows Die Twice, Apex Legends, Disco Elysium, Outer Wilds og mer kom ut samme år.

Fallout 3
Her kunne jeg egentlig satt inn The Elder Scrolls IV: Oblivion også siden Bethesda Game Studios liker å starte spillene sine på lignende måter, men i min bok troner Fallout 3 fortsatt øverst. Grunnen til dette er hvordan åpningen på en fremragende måte både bygger opp et fantastisk univers og en nysgjerrighetspirrende historie samtidig som den lærer oss grunnleggende mekanikker på en fortreffelig måte. Det hele topper seg når du ser det massive hvelvet åpne seg og solen svir i øynene et par sekunder før den slående ødemarken åpenbarer seg i all sin prakt og åpenhet mens radioen setter den perfekte atmosfære sammen med noen toner fra Inon Zur. Allerede der visste jeg at dette ville bli en enestående reise.

God of War II
Jeg kommer aldri til å glemme hvordan kameraet sømløst går fra menyene til Kratos' ansikt som ser på de sylskarpe steinene på bunnen av stupet de første sekundene av God of War. Oppfølgeren gjør likevel noe sammenlignbart og mer til. God of War II kaster jo alle hemninger ut vinduet med en gang. Santa Monica fikk mange til å sette spørsmålstegn ved hvorfor man trengte den da ganske ferske PlayStation 3 når PlayStation 2 leverte en slik grafikk og skala. Å settes fri som en fullt oppgradert Kratos i et lite rom på Rhodos mens den massive Helios-statuen jakter deg ned er noe som får de fleste til å måpe fra første stund. Du innser det ikke engang før Zevs har lurt deg til å overføre alle kreftene dine til sverdet han straks skal drepe deg med, og du må kjempe deg opp fra underverdenens klør.

På under en time har God of War II rukket å gi oss en fortreffelig smakebit på den banebrytende presentasjonen, de finpussede kontrollene og kampene, et par kule puzzles og slående historien som venter.

Metal Gear Solid 3: Snake Eater
Et mystisk Hercules-fly smyger seg over himmelen mens Harry Gregson-Williams' atmosfæriske strykeinstrumenter går i bakgrunnen. Inne i flyet ser vi militært personell snakke om at alt er klart for å starte oppdraget mens vi får glimt av en mørkhåret soldat som suger på en sigarett mens han venter på noe. Han får beskjed om å ta på seg en maske, og kaster derfor sigaretten som flyr gjennom luften i sakte film. Den treffer bakken. Musikken stopper. Den bakre luken åpnes, og solstrålene skyter inn mens pulsøkende musikk bygger seg opp. Vår nå maskerte venn reiser seg opp, går til kanten av den senkede luken, får noen siste beskjeder og kaster seg ut i tidenes første HALO-hopp.

Selv undertegnede som sier at gameplay er konge satt med gåsehud på kanten av setet etter bare fire minutter med Metal Gear Solid 3: Snake Eater. Kojima Productions var allerede kjente for sine banebrytende filmatiske sekvenser, men her var det klart at dette skulle ta alt til nye høyder. Hvordan i alle dager kunne selve spillet leve opp til noe slikt? Ved å ta mye inspirasjon fra Metal Gear Solid 2: Sons of Liberty sin åpning.

Etter en røff landing setter du føttene i en aldeles nydelig jungel fylt med liv og ørsmå detaljer. På jakt etter en person med viktig informasjon får du mulighet til å snike deg gjennom gress som reagerer på realistisk vis, veksle mellom ulike kamuflasjer slik at russiske soldater som nesten kjenner pusten din aner fred og ingen fare, bruke dyrelivet til din fordel og gjøre nærmest alt annet som oppfyller drømmen om å være en superspion i slike omgivelser. Som om det ikke var nok får du servert noen oppslukende scener som i seg selv kunne dannet en prisvinnende kortfilm, men her bare legger noen ultrapirrende grunnsteiner undertegnede ble såpass fascinert av at både kvelden og natten fløy forbi uten det minste tegn til trøtthet eller kjedsomhet. Du vet et spill en noe spesielt når du 18 år senere fortsatt husker nesten hvert eneste sekund og har opparbeidet deg mye kunnskap om den kalde krigen.

Portal 2
Som en 33 år gammel kar som har spilt utallige spill de siste 27 årene er overforklarende opplæringsdeler veldig ofte bare irriterende og kjedelige, så med de tidligere nevnte åpningene forstår du kanskje hvorfor jeg foretrekker at spill starter for fullt ganske raskt og/eller på engasjerende måter. Portal 2 gjør begge deler på nært perfekt vis. Siden kontrollene og mekanikkene er veldig enkle får du kontrollen fra første stund, og deretter lærer du det grunnleggende på en veldig morsom måte. "Do you understand what I'm saying? At all? Does any of this make any sense? Just tell me, 'Yes'." Trykker knappen for å "snakke". "Okay. What you're doing there is jumping. You just... you just jumped. But nevermind. Say 'Apple'. 'Aaaapple.'"

Star Wars: The Force Unleashed
God of War II er langt fra det eneste spillet som lar deg starte som en skikkelig drapsmaskin før du må starte fra bunnen av. Star Wars: The Force Unleashed er enda et eksempel. Det som gjør denne åpningen ekstra spesiell for fans av dette universet er at vi får spille som den ekstremt kraftige Darth Vader filmene til da bare hadde hintet til. Å bruke disse enorme kreftene og lyssabelen mens Euphoria-systemet lar desperate rebeller og wookier gripe etter hva som helst å holde seg fast samtidig som at ødeleggbare omgivelser virkelig viser hvor mye skade alt gjør oppfyller hver eneste Vader-drøm.

Super Mario 64
Siden vi bare hadde sett en todimensjonal Mario i spill frem til da trengte de færreste av oss å i det hele tatt komme inn i selve spillet før Super Mario 64 bød på moro. Det frister ikke så mye å trykke start-knappen etter den fargerike logoen når Mario sitt tredimensjonale fjes pryder skjermen. Særlig når en hanske dukker opp, og du innser at den kontrolleres av deg. Hva skjer om jeg trykker på nesen hans?...Der forsvant plutselig noen minutter siden man selvsagt bare må dra både nese, ører, kjeve og hva det måtte være i alle retninger for å se den lubne rørleggeren reagere på ulike måter. Når du så trykker start får du en lynrask introduksjon av historien før du blir flydd rundt utsiden av Peach sitt slott for å fremheve hvor vakre og åpne disse omgivelsene er nå som kameraet endelig kan kontrolleres. Mario kommer så hoppende ut av et rør og er klar for eventyr. Ikke at det haster å redde prinsessen, for bare et fåtall klarer å løpe rett til slottsdøren etter ha trykket på A og sett Mario hoppe. Hva om man hopper på et tre? Oi, man kan klatre! Eller hva om man timer tre hopp på rad? Å fy søren! Fantasien og eventyrlysten har allerede gått berserk, så de fortreffelige tonene i bakgrunnen fester seg til hjernen til evig tid uten at du er klar over det engang.

The Legend of Zelda: Breath of the Wild
Med tanke på min irritasjon over opplæringsdeler bør det ikke overraske at The Legend of Zelda: Breath of the Wild er med på denne listen. Etter en meget kort filmatisk sekvens får du et lite Fallout 3-øyeblikk ved å gå ut av denne mystiske hulen og blir møtt av en nydelig utsikt som viser en stor og åpen verden kroppen din skriker etter å få utforske. Utforskninglysten går helt berserk etter hvert som du legger merke til hvordan nesten alt reagerer sånn passe realistisk på det du gjør, så det er helt forståelig at jeg ikke var den eneste som brukte en god del timer på dette platået som bare er en bitteliten del av det fantastiske riket som kan utforskes akkurat som og når du vil.