Eledees

Disse krysningene mellom Pokémonstre og Katamari Damancy er altså kilden til alt vi mennesker bruker av elektrisk tilbehør - det sier seg selv at de har en viktig rolle i samfunnet. Når da et fælt tordenvær slår ut all elektrisitet og de strømførende dyrene begynner å oppføre seg merkelig, begynner problemene for deg, Kai, som ikke lenger får sett favorittprogrammet på TV. Ikke nok med at forskerforeldrene dine har Eledilla og ofte glemmer at du eksisterer; nå har beistene jaggu tatt fra deg "Ranger Heroes" også! På tide å ta affære. Med dine foreldres Capture Gun i hende legger du ut på Eledee-hunt.

Ved første øyekast virker Eledees som et forsøk på å utnytte alle fysikkmulighetene som ligger i Nintendo Wii, og vise frem alt det Wiimoten har å by på. Fokus ligger på å gripe, flytte og bevege gjenstander, i tillegg til hele tiden å fange Eledees. Det høres unektelig ut som et spill der man fokuserer mer på enkel spillglede enn dybde og historiefortelling. "Capture them all", lokker Konami, og leder tankene hen mot, ja, Pokémon. Innendørsmiljøet er nesten identisk med Katamari Damancy. Skuffer skal åpnes, gjenstander skal flyttes og Eledees skal fanges opp for å skaffe tilbake strømmen til elektriske apparater.

La det ikke være noen tvil: historien i dette spillet har ikke blitt prioritert særlig høyt. De tegnede mellomsekvensene fungerer bare som simple forbindere mellom banene, og man får på ingen måte identifisert seg med hovedpersonen. Konami har heller brukt tiden på å maksimere gameplay-opplevelsen gjennom å lage et spill som fanger deg så til de grader inn i det som skjer. Eledees oppfyller tilsynelatende alle kriterier for spillglede; fengende, rytmisk musikk, ustanselig action, variasjon og utfordringer.

Det finnes 12 forskjellige Eledees, alle med forskjellig poengverdi eller funksjon. Ved å fange en viss type Eledees øker lysnivået i rommet, i tillegg til at man får nok Watt til å skru på forskjellige elektriske apparater. Skrur man på disse, velter en annen type ut. Disse fører etter hvert til at Capture Gun blir oppgradert, og man kan deretter løfte tyngre ting. Det betyr at man ikke nødvendigvis går fra område til område og fanger alle Eledees i en omgang. For å få tilgang til de store poengene gjelder det å skaffe seg oppgraderinger som gjør at du kan løfte nettopp den tunge eska eller flytte det svære pianoet. Dette fungerer utrolig bra, og det overrasker meg fortsatt hvor mangfoldig og variert Eledees faktisk er.

Til tross for spillgleden kan Eledees neppe kunne sies å være originalt på området. Det tidligere nevnte Katamari fungerer på nært sagt samme måte med ballen som blir større og dermed kan ta med seg større ting. Allikevel er det noe mer tiltrekkende med det mer frenetiske tempoet i Eledees. Det finnes alltid noe å sikte Wiimoten mot, og det er heller ikke spesielt vanskelig å sikte. Innlæringstiden er, som alltid med Nintendo Wii, utrolig kort. Med nunchuken som styrer bevegelser i den ene hånden, og Wiimoten som styrer kamera og Capture Gun i den andre, sitter man som forhekset og stirrer mot TVen. Også multiplayermodusen har enkelte ting for seg, selv om det blir vanskelig å sikte for den som ikke sitter med kontrollen over bevegelsene til Kai.

Som med mange spill i denne sjangeren er det vanskelig å komme unna en spesiell ting som ofte trekker ned karakteren. Holdbarheten, det som gjør at du gang på gang setter deg ned foran TVen. I begynnelsen var jeg urolig for hvor bra Konami ville greie å holde meg interessert. Oppdrag med navn som "Eledee Mischief" og "Mischief yet again" fikk alarmlamper til å lyse. Det som ved første øyekast ser ut som variasjon og utfordringer kan etter hvert fort bli direkte kjedelig. Derfor var det gledelig å oppdage mengden av nye utfordringer og forskjellige miljøer som dukker opp etter hvert som man kommer lenger og lenger ut i spillet. Nye Eledees, nye lysende dingser som øker styrken, senker lydnivået og autosikter inn Eledees, samt et mangfold av miljøer gjør opplevelsen alt annet enn kjedelig. Holdbarhetskarakteren, den kanskje viktigste i denne sjangeren, er reddet. Selvfølgelig finnes det også bomskudd. Konami prøver blant annet å holde interessen oppe ved å introdusere gameplayelementer som "ikke knus mer enn 7 ting" og "hold lydnivået under 60 db". For min del virket dette bare motsatt, ettersom disse utfordringene ikke har noe som helst å gjøre med historien i spillet. Foreldrene dine er borte, og du skal holde lydnivået nede, liksom? Ser man derimot bort fra historien, er utfordringene definitivt med på å gjøre Eledees mange timer lengre.

Jeg skal ikke dvele for lenge med debatten om hva slags grafikkarakter som skal gjelde for Wii kontra PS3 og 360, bare konstatere at grafikken holder mer enn mål for sitt bruk i Eledees. Lyden, på sin side, vil nok lokke frem smilet hos fans av sjangeren. De lette tonene og den drivende rytmen leder deg gjennom bane for bane. Mange vil kanskje hevde at musikken er masete, men hva kunne man egentlig ha erstattet den med i et slikt spill? Her har Konami absolutt funnet vinneroppskriften, og Eledees er absolutt mye rikere på grunn av det musikalske. Også lyden av gjenstander som kastes, Eledee-mjauing og den sci-fi-inspirerte lyden av Capture Gun fungerer bra, og skaper en gjennomført helhet i spillet.

Fans av Katamari vil utvilsomt ha glede av Eledees. Den lette stemningen, den morsomme og lettlærte kontrollen samt det fantastiske gameplayet vil kunne gi flere timers spillglede, ikke minst sammen med andre. For dem som omfavner det enkle konseptet, den ubetingede spillgleden og den fargerike Eledee-verdenen, vil Eledees helt klart bli en super opplevelse. Happy hunting!