Empire: Total War

Da jeg begynte å skrive denne anmeldelsen ble jeg rammet av en blanding av skrivekrampe og prestasjonsangst. Jeg skrev flere ulike introduksjoner, alt fra korte beskrivelser av slag jeg hadde utført i spillet til noen smålatterlige innledninger om Europa på 1700-tallet. Hadde jeg skrevet på en skrivemaskin i stedet for en PC hadde papirkurven min vært full av krøllete papirballer. Men jeg fortsatte å kjøre på med sukker og koffein og begynte på nytt gang på gang.

Til slutt ble jeg lei. Hva er egentlig viktig, tenkte jeg? Hva er det leserne vil ha? En bra og underholdende tekst som forteller hva du vil vite: Er Empire: Total War et bra spill og en verdig oppfølger i serien?

Selvsagt er det det. Det er vanskelig å ikke bli imponert av Creative Assemblys strategiserie. Det er få utviklere som har lykkes i å levere spill som føles så komplette som de i Total War-serien. De fleste nøyer seg med å fokusere på imperiebygging eller på slagmarken i stedet for å prøve å kombinere dem. Og det er kanskje best, for de fleste ville antagelig mislykkes totalt - Creative Assembly har finslipt sin formel i mange år mens spillene har blitt stadig større, bedre og flottere. Empire: Total War er intet unntak.

Å plassere spillet til 1700-tallet gir Creative Assembly en del nye våpen og tropper å leke med. Dessuten var det ekstremt mange land og stater og nasjoner på denne tiden, og det gir deg mange ulike valgmuligheter i starten av spillet. Empire: Total War handler ikke kun om Europa, men drar også med stater fra India og Amerika. Størrelsen og skalaen er det absolutt ikke noe i veien med, og det krever tid og dedikasjon å kaste seg inn i en kampanje der oppdraget er å ta over 40 ulike provinser innen 1799.

Akkurat som i tidligere Total War-spill, er Empire delt opp i to deler. På den ene siden bygger du ditt imperium, og på den andre siden leder du troppene dine i krig. Begge delene er utrolig detaljerte, og krever ulike måter å tenke på. Å spille aggressiv mot nabostatene gjennom diplomati og krigserklæringer er en ting. Å skulle leve opp til truslene på slagmarken er noe helt annet.

Det er under slagene Empire: Total War viser hva det virkelig duger til. Detaljene er imponerende og grafikken er helt utrolig, spesielt når man zoomer litt inn. Soldatene er kanskje litt stive, spesielt når de slåss mot hverandre, men det er kanskje bare det at jeg har spilt litt for mye Dawn of War 2 i det siste som gjør meg i overkant pirkete.

Akkurat som i de tidligere spillene er det på slagmarken det forsvinner mest tid. Spesielt i de store slagene når fort skal stormes og nasjoner skal knekkes. Tiden renner avsted. Her kan man heldigvis begrense hvor lenge de skal få holde på. På lavere vanskelighetsgrader kan du spille ganske slapt, og du behøver ikke tenke deg like nøye om når det gjelder tropplassering, flankering og så videre. Dessuten blir ikke motstanden like tøff. Jeg er for eksempel overbevist om at de som bemanner de russiske kanonene bruker mer tid på å pelle seg i navlen enn å prøve å bombardere min armé. Men så fort du øker vanskelighetsgraden, øker også kravet til deg og du må faktisk ha oversikt over det du driver med.

Det var ikke alltid jeg hadde det. Spesielt ikke når jeg hadde spilt i mange timer, og klokken var blitt mye. Men jeg har ikke tid til å se på klokka. Kikker jeg bort bare et øyeblikk, så kan halve armeen forsvinne. Splatt.

Mye av denne krigingen er selvsagt bare barnemat for erfarne Total War-spillere, men Empire byr også på en helt ny utfordring i form av sjøslag. Min tid i Pirates of the Burning Sea har gitt meg litt øvelse i maritime krigsstrategier, men å omsette dette til seier på verdens syv hav er ikke like enkelt. Selv små bataljer krever planlegging fra din side. Å plassere ut skipene riktig er noe helt annet enn å plassere ut troppene på slagmarken så vær forberedt på en opplæringsprosess før dette blir like naturlig som vanlig bakkekrig.

Empire: Total War inneholder også en kampanje som handler om hvordan Amerikas Forente Stater ble til. Denne delen fungerer på sett og vis som en introduksjon til hele spillsystemet - du får ulike oppdrag å fullføre og en relativt rett linje å følge. Det kan dreie seg om forholdsvis enkle ting, som å bygge en havn, eller mer utfordrende mål som å innta franske kolonier. I starten er det kanskje litt i overkant enkelt, men det drøyer ikke lenge før det blir betraktelig vanskeligere. Denne delen er ganske underholdende, men det er ikke noe som holder på min oppmerksomhet særlig lenge. Jeg er kanskje ikke interessert nok i amerikansk historie for å maks utbytte av det.

Til syvende og sist er Empire: Total War mer av det gode, akkurat som forventet. Sjøslagene gir en ny dimensjon til en allerede solid formel, samtidig som spillet i bunn og grunn er så utrolig sammensatt at det nesten er latterlig. Det er noen problemer, som lange lastetider og tidvis klønete kontroller når det kommer til utplassering av troppene, men det er noe vi bare må leve med. Europa, Amerika og India ligger for dine føtter. Hvilket kongedømme vil du realisere dine stormaktsdrømmer med?