Et studieadministrativt blikk på Two Point Campus

Selv om jeg elsker å skrive om spill er det via universitet- og høgskolesektoren jeg tjener til livets opphold. På dagtid gjør jeg mitt beste for å late som at jeg er en ansvarlig voksen og går på jobb som førstekonsulent i studieadministrasjonen ved en liten privat høgskole, hvor jeg nerder over tilsynelatende kjedelige ting som opptaksregelverk, eksamensreglement og reguleringer i universitets- og høgskoleloven.

Dette betyr at et spill som Two Point Campus, oppfølgeren til Two Point Hospital som igjen var den åndelige oppfølgeren til Theme Hospital, er som dop sprøytet rett inn i blodårene mine. Dette er spillet som endelig lar meg bevise det jeg alltid har tenkt når rektor, driftsleder eller forsknings- og høyere utdanningsminister tar merkelige avgjørelser: «Dette kunne jeg gjort mye bedre» (hvis noen av mine kolleger mot formodning leser dette: Det var en spøk og jeg respekterer jobben dere gjør, så vennligst ikke gi meg sparken).

For ordens skyld har jeg verken spilt Two Point Hospital eller Theme Hospital, så det som lurer på hvordan Two Point Campus er sammenlignet med disse bør sjekke Bens anmeldelse for et par uker siden for noen pekepinn.

Min oppgave i Two Point Campus er å bygge ulike campus som er tilpasset de forskjellige universitetenes målsetninger. Ett universitet ønsker å bare komme i gang og få studenter slik at de får inntekter, en målsetning jeg kan kjenne meg igjen i siden jeg jobber ved en relativt liten institusjon. Et annet universitet fremstår som snytt ut av de mest ærverdige og historiske områdene i Oxford, der målsettingen er å henge med i tiden og bli store på robotteknologi og forskning - heldigvis er det ingen i spillet som foreslår at fremtiden ligger i kryptovaluta og NFT-er, ellers hadde jeg gått på dagen.

De ulike universitetene kan fremstå som noe forskjellige til å begynne med, og noen av dem har sine grunnleggende særpreg som gjør at de skiller seg litt ekstra ut også. Likevel slår det meg etter noen timer at det er vanskelig å skille de ulike universitetene fra hverandre. Den lokale naturen skiller seg ut, men bygningsmassene er forholdsvis like fra sted til sted, noe som gjør at jeg etter hvert glemmer hvor jeg er. Her er jeg glad at ulike skoler og universitet skiller seg mer ut i virkeligheten; det hadde tross alt vært flaut å møte opp på feil kontor i feil bygning.

Opptaksregelverk trenger jeg ikke bry meg så mye om. Tydeligvis er man mer opptatt av høye studenttall i Two Point County enn hvorvidt studentene har generell studiekompetanse eller ikke. Her er de åpenbart mer opptatt av å få inn flest mulig studenter og tjene mest mulig på studieavgifter, så da er det sikkert ikke så viktig med kvalifikasjoner. Virkelighetens universitet- og høgskolesektor er nok litt strengere enn som så, men jeg har støtt på noen opp gjennom årene som tror at det ikke er så farlig med kvalifikasjoner så lenge man bare har penger og motivasjon («Hæ, er det krav for å komme inn?»). Kanskje dette er spillet for dem?

For å gjøre klart campus til studiestart må jeg bygge det som trengs for at studentene skal holde et høyt faglig nivå og trives. Det går nemlig rykter om at studenter som trives og har det bra oppnår høyere faglige prestasjoner - sjokkverdien i denne åpenbaringen er så stor at noen burde varsle samtlige politiske partier. Dermed må jeg ikke bare tenke på klasserom, bibliotek og laboratorier, men også på ting som toaletter, dusj, mat og studentforeningslokaler. Å plassere sistnevnte ved siden av et bibliotek er kanskje ikke et sjakktrekk med tanke på lyd, men heldigvis er ikke støynivå en faktor jeg må ta hensyn til så langt i spillet.

Hvert år rundt studiestart er det mye oppmerksomhet i media om mangelen på studenthybler. I Two Point Campus er dette løst på elegant vis, for her deler fem studenter på én seng og sover tydeligvis på skift. Tenk hvor mye hodebry de ulike studentsamskipnadene eller forsknings- og høyere utdanningsminister Ola Borten Moe kunne vært spart hvis det bare var så enkelt i virkeligheten.

Byggearbeidet introduserer meg for en klassisk hodepine vi snakker mye om hvert år ved studiestart: Plassproblem. Alle skal ha plass til sine ting, og den totale bygningsmassen til disposisjon er temmelig fastlåst. Å få den kabalen til å gå opp i virkeligheten er sjelden lett, og neimen er det ikke så mye lettere her heller når man skal ta hensyn til minstekrav for størrelse, oppvarming, åpne områder for gjennomgang og så videre. Jeg tror jeg skylder driftslederen vår en kaffe og en oppmuntrende takketale for god innsats, for det må være krevende å forholde seg til akademikere med tunnelsyn som ikke evner å se begrensningene når de maser om flere pulter og sitteplasser.

Den beste løsningen for plassproblemer er selvfølgelig å kjøpe en nabotomt og bygge ut, noe man heldigvis kan gjøre hvis man har pengene til det. Her slipper du å forholde deg til verken universitetets styre eller bymiljøetaten, så har man penger går det kjapt unna. Det er nesten så man blir en talsmann for fri kapitalisme uhemmet av byråkrati og ansvarliggjøring ovenfor et valgt styre, men noe sier meg at det ikke er en god idé i praksis. Det er kanskje ikke akkurat dette man mener når man snakker om at akademia må være fritt.

De enkle løsningene som spillet tilbyr er derimot det som gjør Two Point Campus så moro for meg. Her er det nemlig ingen problemer som ikke lar seg løse. Faller ting fra hverandre? Ansett flere vaktmestre. Er enkelte studenter i ferd med å stryke? Send dem til privatundervisning. Kjeder studentene seg? Plasser en arkademaskin med Crazy Taxi i fellesområdene (jeg stemmer forresten for at vi lovfester umiddelbart for alle norske utdanningsinstitusjoner). Mens man i virkeligheten er avhengig av observante ansatte og at studentene selv tar kontakt hvis de sliter, hjelper spillet meg å fange opp problemene og fikse dem før de eskalerer. Ikke rart at jeg oppnår en studentgjennomstrømning på nesten 100% hvert år, et tall man bare kan drømme om ved selv den beste norske institusjonen.

Humor har alltid vært en sentral faktor for denne typen spill, og Two Point Campus er intet unntak. Dette setter sitt preg på hele spillopplevelsen, fra studieporteføljen til studentradioen. De fremtidsrettede studentene er så fokusert på den digitale verden at de må ta seg kurs i Virtual Normality, mens studieprogrammet Money Wangling hanker inn en studentmasse som ligner BI-studenter på studentfest med britisk sosietet som kostymetema. Det beste er likevel kontordama som kommer med stadige meldinger over høyttaleranlegget, hvor vi får servert gullkorn som "Frequently Asked Questions: No, you can't have an extension", "Plagiarism is not a belief-system" og "Welcome, new students. We are more afraid of you than you are of us." Her har utviklerne truffet blink, for dette er i høyeste grad gjenkjennelig - kanskje de har snakket med et par slitne studieadministratorer? Jeg skulle bare ønske studentradioen traff like godt, for den er bare sær.

Noen av tradisjonene ved skolene burde dessuten vært oppe til studiekvalitetskontroll. Ridderskolen (eller Knight School som ordspillet heter så fint på engelsk) får stadige angrep fra en av naboskolene, og det er da opp til meg å sende vaktmestrene ut i kamp for å stoppe invasjonen. Med tanke på at vi driver en skole for å trene opp morgendagens riddere, hvorfor sender vi ikke studentene ut i kamp i stedet? Er det noe studenter i dag etterlyser er det mer yrkesrelevant praksis som trener dem opp til arbeidslivet, og en student i rustning bør da være bedre rustet(!) mot invaderende styrker enn en vaktmester med vanngevær. Universitets- og høgskolesektoren er imidlertid et mangfoldig beist, så noen uortodokse tradisjoner må vi kunne tåle.

Å gå tilbake til skolen kan være pyton for noen, men for meg som (nesten) aldri har forlatt skoleverket er Two Point Campus et spill som fort blir altoppslukende. Muligheten til å finjustere den miste detalj for å skape det beste og mest effektive universitetet er overraskende tilfredsstillende, ikke minst fordi spillet gir meg nærmest allmektig kontroll over alle forholdene (noe jeg bare kan drømme om i virkeligheten). Spillet treffer også overraskende presist når det gjelder universitetslivet, særlig på humorfronten, selv om noen faktorer naturligvis er veldig forenklet eller overdrevne. Jeg har aldri hatt for vane å ta med meg jobben hjem, men med Two Point Campus er det en viss fare for at jeg nå kommer til å være stuck i jobben både dag og natt de neste månedene.