Nok et japansk rollespill, var det første jeg tenkte da jeg først skulle teste den amerikanske versjonen av Eternal Sonata for noen måneder siden. Jeg hadde både rett og veldig, veldig feil på en og samme tid, for det er på mange måter et typisk japansk rollespill, men også nytt og spennende. Hva annet kan man forvente i et spill basert på komponist Chopins liv. Den siste setningen der tipper jeg fikk et knippe yngre lesere til miste all lyst til å prøve spillet, men fortvil ikke. Det er ikke så tørt som det høres ut. Det er på mange måter søtt som sukkerspinn, og akkurat når man begynner å få vondt i tennene, så blir spillet reddet av store doser action og et glimrende kampsystem.
Handlingen i Eternal Sonata berører tema man ikke ofte ser i dataspill. Eksistensialisme og menneskers mulighet til å påvirke det enorme spillet som omgir oss i det store dagliglivet. Det er tjukt av følelser, og kombinasjonen av et rollespill i denne sjangeren og Chopins romantisisme passer som hånd i hanske.
Jeg må ærlig innrømme at jeg er møkka lei av "random battles" og blir derfor glad hver eneste gang jeg plukker opp et rollespill av den typen hvor man ikke har det. Du ser alle fiender på skjermen og i de aller fleste tilfeller kan du velge om du vil utfordre fienden eller ikke. Kampsystemet er mye mer komplekst enn det virker som ved første øyekast, og kanskje et av de beste jeg har sett på lenge. I det øyeblikket man oppdager kompleksiteten i det, kan det virke overveldende, men man kommer raskt inn i det. Man har også muligheten til å holde seg til de enklere kommandoene og utmerket godt overleve og komme seg videre.
Kampsystemet er ikke helt ulikt andre lignende spill, men det har likevel sine særegenheter. Alle karakterene dine har en tidsmåler for hver gang man har sin tur. Innen denne går til null står man fritt i forhold til å angripe, bruke magi, bevege seg, bruke potions og annen moro. Alt du gjør fører til at tidsmåleren kryper fortere mot null. Noe som fascinerte meg veldig i Eternal Sonata er fokuset på det lyse kontra det mørke. Det er ikke bare en metafor, den gjenspeiler de faktiske kampene. Står du i mørket har du tilgang til helt andre angrep og egenskaper, enn om du står midt i det lyseste av det lyse. Det føles bra, og gir en god variasjon i kamper som ofte blir repeterende i denne typen spill
Det er ingen tvil om at Eternal Sonata kunne vært gjort bedre på en rekke områder. Det er kanskje det mest lineære spillet jeg har prøvd på lenge, og du har, i motsetning til mange andre spill i sjangeren, få eller ingen muligheter til å løpe avgårde på egenhånd for å utforske større deler av spillverdenen.
Grafisk sett er Eternal Sonata noe av det vakreste jeg har sett presentert på en spillkonsoll. Ikke fordi det har bedre grafikk enn andre spill, men det er design og karakterutforming som er helt utrolig lekker. Det passer som hånd i hanske med spillets tema, og den fantastiske musikken som følger deg gjennom eventyret. Har du angst for klassisk musikk så trenger du ikke å bekymre deg. Det er kun i enkelte deler av spillet av man benytter seg av polske Frederic Chopin sin musikk, og resten står ringreven Motoi Sakuraba for, og det passer perfekt med helheten.
Eternal Sonata er en stor overraskelse, og faktisk ganske ulikt de fleste spillene i sjangeren. Historien er nydelig og verdt hver eneste time. For noen vil nok spillet føles i korteste laget med sine drøye 30 timer, men i mine øyne var det akkurat passe. Til tross for at spillet er fullstendig lineært finnes det nok av ting å ta seg til, og det blir aldri kjedelig. Anbefales alle som er glad i gode rollespill med både action og historie.