Evil Dead Rise

The Deadites er tilbake! Denne gangen er det imidlertid ikke fokus på ungdom som blir terrorisert i en hytte i skogen, men på en fremmedgjort familie. Gjenforeningen mellom to søstre som har drevet fra hverandres liv, varer ikke lenge når storesøsterens sønn finner en kopi av Necronomicon, og når han blar gjennom dødssidene, kommer en ondskap til live i leiligheten de bor i og slakter alt i sin vei. Den eneste måten å overleve på er å holde sammen, men det blir vanskelig når demonen fortsetter å finne nye måter å skille den sårbare familien på.

Evil Dead Rise er en reboot av Sam Raimis kultklassiske skrekkfilmer, men det fungerer like bra som en oppfølger fordi premisset er like enkelt som det forrige: en ubeskrivelig, ustoppelig ondskap roter med alle til det er på tide å ta frem den rasende motorsagen. Her brukes alt fra sylskarpe droneblader til rustne rivjern, og etter å ha sett det føler du deg gjennomvåt av blod, innvoller og hjernemasse. Det flommer også over av klisjeer for de som kjenner sin splatterhorror, og ofte befinner du deg i det "hvorfor bruker hun så lang tid"-setet når du har tid til å dissekere slapstick-scenene. Men jeg er mest kresen, for det er også mye å hente på tempo, intensitet og fokus. Lee Cronins skarpe fortellerevner er like skarpe som de mange verktøyene som brukes til å slakte kropper. Ved å kutte opp formelen i serien og sveise nye lemmer og ingredienser til den i denne oppfølgeren, klarer Cronin ikke bare å fange den forvridde Sam Raimi-signaturen, men han klarer å sette sitt eget preg som filmskaper, som når en massakre blir vitne til fra et kikkhull og hvordan det stramme perspektivet overlater noen ting til din morbide fantasi.

Det er rett og slett spennende å ha en film der man ikke alltid vet hva som kommer til å skje. Hollywood-filmer bruker ofte barnekarakterer som du vet vil komme til slutten av filmen. I denne filmen? Ikke vær så sikker på det. Riktignok er det lett å finne ut hvordan slutten vil utspille seg, og jeg skulle ønske filmskaperne hadde brukt mer av leiligheten og dens beboere, men det gjør den ikke mindre underholdende fordi den, og det klaustrofobiske rommet som tilbys, brukes mye. Det er herlig ondt og ekkelt til tider, akkurat slik splatterfans liker det. Filmens beste ressurs er også Alyssa Sutherland, som er rett og slett herlig i sin skremmende rolle som en besatt mor og dominerer hver scene hennes storøyde demonansikt dukker opp i.

Det hadde vært lett for filmskaperne å stole utelukkende på gamle Evil Dead-troper, som med motorsagen som dukker opp mot slutten, men det fungerer virkelig for Cronin å sentrere skrekken rundt en liten familie og fungerer også godt som utgangspunkt for enda mer Evil Dead-ekkelhet. Den er kanskje ikke like grotesk som den ellers middelmådige 2013-filmen eller like herlig rar som Raimis serie, men balansen mellom drama, mørk humor og vold er stor når terroren starter. Det er ikke en banebrytende skrekkfilm, men Evil Dead Rise klarer likevel å gjenopplive glansen av serien med sin kjærlighet til det groteske. Etter å ha sett filmen, vil du føle at du har blitt badet i blod, hjerneslim og kraniebiter, noe som er det beste du kan si om en Evil Dead-film.