Evoland 2: A Slight Case of Spacetime Continuum Disorder

Indiespillet Evoland ble lansert i 2013, og introduserte oss for et interessant konsept. Der spilte man seg nemlig gjennom rollespillenes historie, der man underveis åpnet nye tekniske komponenter som tilføyde elementer til spillet, enten det var snakk om elementer på det visuelle, lydmessige eller spillmekaniske nivået. Konseptet var lovende, og inneholdt mye sjarm, humor og en rekke referanser til mange av sjangerens legendariske titler, først og fremst Final Fantasy- og Zelda-spillene. Det friske innslaget ble imidlertid fort steilt, og den andre halvdelen av det rundt fire timer lange spillet fortonte seg som en heller kjedelig affære. Høyst lineært var det også, og det som begynte så godt endte dessverre på en trist tone.

Men de franske utviklerne i Shiro Games har tydeligvis ikke latt seg vippe av pinnen. Tvert imot har de tilsynelatende tatt til seg kritikken og tilbakemeldingene. Resultatet er et langt friskere, sprekere og variert Evoland 2.

Evoland 2: A Slight Case of Spacetime Continuum Disorder er, som tittelen antyder, en oppfølger med en humoristisk vri og skråblikk på spillhistorien. Også denne gangen får vi en solid dose med referanser til ikoniske spill, enten det er snakk om bakgrunnselementer, datastyrte figurer eller at spillmekanikken endrer seg på en måte som gir klare assosiasjoner til spesifikke spill. I motsetning til forgjengeren er det denne gangen ikke bare snakk om elementer fra rollespill, men et bredt spekter av sjangere. Og det er ikke rent lite imponerende hva Shiro Games har fått til denne gangen. Referansene står i kø, og det samme gjør de spillmekaniske elementene. I løpet av spillets gang har jeg streifet innom måter å spille på som gir meg klare assosiasjoner til The Legend of Zeld, Donkey Kong, Final Fantasy, Street Fighter, Bejeweled, Chrono Trigger, Bomber Man, Space Invaders, Pong, Snake, Metroid, Metal Gear Solid, Mega Man, Xevious, Professor Layton, diverse horisontale temple runners og til og med et Hearthstone-inspirert kortspill. Alt dette og mer til skaper en enorm variasjon gjennom spillets gang, og sørger dessuten for at spillet er betraktelig lenger enn forgjengeren . Der jeg forventet meg et nytt indie-spill med en varighet på tre til fire timer, kunne jeg her klokke tjue timer og fortsatt ha handlinger til gode.

Man kan jo spørre seg hvordan et spill kan hente spillmekanikk fra et så bredt tidsspenn - spill som Pong og Xevious er ikke akkurat de nyeste i boka. Evoland 2 løser dette på elegant vis med å lage en historie basert på tidsreiser. I spillet følger vi Kuro og hans følgesvenner, og sammen ender de opp med å reise på kryss og tvers av tid rom på et vis som har klare referanser til klassikeren Chrono Trigger. Det kløktige er at de forskjellige tidsalderne gjengis i forskjellige visuelle stilarter. Fortiden fremstilles i 8-bitsgrafikk, nåtiden i SNES-aktig 16-bitsgrafikk og fremtiden i 3D-animert grafikk av nyere art. De visuelle skillelinjene minner om tilsvarende grep innenfor filmbransjen, slik som Trollmannen fra Oz (svart/hvitt kontra farger) eller Tron: Legacy (2D kontra 3D).

Selv om det i all hovedsak fungerer godt og skaper variasjon i spillet, skal det likevel nevnes at det har noen svakheter. 8-bits-tidsalderen ender blant annet opp som den klart svakeste, og mye av spillingen i denne tidsalderen blir dessverre fort kjedelig. Går man over til 16-bitsalderen blir tingene noe bedre, men her er bevegelsene til rollefiguren din ofte seige og treige. Å gå fra A til B kan fort bli en langtekkelig affære.

Når spillet ikke serverer deg direkte referanser til gamle spill i form av spillmekanikkene, sørger de for å underholde deg andre typer referanser. I Evoland 2 refereres det til spill og populærkultur over en lav sko, og her er det først og fremst spillerens kjennskap til nevnte populærkultur som setter grensene. Om du kjenner igjen dalek-robotene og xenomorfene i det gamle forskningslaboratoriet, skimter den siste Harry Potter-boka på nattbordet til en handelsmann eller øyeblikkelig ser at en av damene i fremtiden ligner forskrekkelig mye på Elisabeth fra BioShock Infinite, handler mest om hva du får med deg og hva du kjenner til. Om ikke annet tror jeg mange vil kjenne igjen Skrik-maleriet som henger i det ene vertshuset, selv om det ikke er gitt at alle vil kjenne igjen Chrono Trigger-figuren på bildet. Klarer du for eksempel å se trylleboka fra Ni no Kuni, som kun fulgte med som et fysisk eksemplar til den japanske DS-versjonen av spillet, blir jeg imponert.

Spillet er ikke avhengig av at du tar alle referansene for å spille gjennom det, men det er opplagt at opplevelsen blir noe redusert om du ikke tar noen av referansene i det hele tatt (kjennskap til Dragon Ball-universet vil hjelpe en hel del). Evoland-serien fremstår først og fremst som en hyllest til spillhistorien, og dette kjennetegnes både på designet og miljøene. Man må rett og slett ta det for det det er.

Evoland 2: A Slight Case of Spacetime Continuum Disorder trimmer også lattermusklene dine en hel del, men det er ikke alltid humoren treffer like godt, enten fordi spillet prøver for lite eller for mye. Da er det godt at musikken også gjør et solid forsøk på å bedre humøret ditt. Dette lykkes den med - inntil et visst punkt. Det er synd, for musikken er god så lenge det varer, men takket være lite variasjon ender den fort opp med å bli gjentakende og kjedelig.

Svakhetene blir heldigvis små i forhold til alt det gode Evoland 2 har å tilby, ikke minst med tanke på at vi snakker om et lite indie-spill. Dette spillet vil etter all sannsynlighet gå under radaren hos de fleste, særlig nå som vi går inn i spillårets heteste måneder. Men om du tenker å bryne deg på et lite, underholdende tidsreise-eventyr, med retro-ånden strålende ut fra hver eneste lille piksel, er Evoland 2 herved anbefalt. Du kan spille det før du går igang med Metal Gear Solid V, Star Wars Battlefront eller et annet av høstens AAA-spill...