Fable

Fable ble annonsert med munnen stappfull av alt for store ord og jo visst, Lionhead og Blue Box er nok nødt til å svelge store utygde klumper av løftene de engang gav. Forventningene har naturligvis økt proporsjonalt med løftene fra utviklerne og mange vil nok bli litt skuffet over hva som venter dem i Fable. Dermed ikke sagt at Fable er et dårlig spill på noen som helst måte. For å sitere en kollegas kloke ord; "Vi skal ikke anmelde forventningene, men det spillet vi faktisk sitter med". Selvfølgelig vil alle forventningene som ikke innfris prege opplevelsen, men nå er altså Xboxens nest beste rollespill endelig ute.

Til å starte med var Fable myntet på PC-folket, men konseptet ble kapret av Microsoft og gis nå ut kun til Xbox. Dette betyr naturligvis at grafikken er noe mindre imponerende enn de første PC skjermisene vi så på nettet, og at hele verdenen blir noe mer restriktiv p.g.a. konsollens hardware-messige begrensnigner. Allikevel har Big Blue Box klart å lage et sjarmerende og spennende eventyr, og det er slett ikke værst med tanke på at Fable er deres første spill. Allerede fra starten av har man muligheten til å foreta karakteriserende valg. Som en ung pjokk farter man rundt i fødebyen sin og får i oppdrag av fatter’n å gjøre så mange gode dåder som mulig og han vil betale deg for hver enkelt av dem. Men ved å gjøre ugagn og knuse tønner og bryte løfter til godtroende innbyggere, kan man også tjene seg penger. Så, mens man farter rundt og aner fred og ingen fare, blir byen angrepet av banditter. Innbyggerne i byen slaktes og din mor og søster kidnappes. Gråtende over din fars døde kropp reddes du fra bandittene av en mystisk trollmann-aktig kar. Han tar deg med til The Guild, hvor du skal bruke dine siste barneår på å trene og bli en voksen kriger.

Etter å ha lært seg å bruke både våpen og magi hopper spillet noen år frem i tid. Du er nå en ung mann og klar for å gå på eventyr. Etter å ha ryddet opp litt rundt i nabolaget rundt The Guild, er det resten av Albion som står for tur. The Guild er alltid utgangspunktet for alle oppdragene du påtar deg og de velges gjennom et smart HUB-system i det såkalte kartrommet. Det er også her du kan veksle inn dine erfaringspoeng og videreutvikle karakteren din mellom hvert oppdrag. Transporten rundt i Albion er også veldig enkel. Selvfølgelig kan man velge å ta beina fatt, men selv om Albion ikke akkurat er massivt i størrelse, er det stort nok til at bruken av såkalte Cullis gates er den enkleste og raskeste måten å forflytte seg på. Det er kun de Cullis gatene man har oppdaget som er tilgjengelige for teleportering. Man kan også benytte seg av sitt Guild Seal og teleportere raskt tilbake til f.eks. Guildet for å oppgradere karakteren sin. Guild Sealet har også en "recall" funksjon, så du raskt kan teleportere deg tilbake til stedet du kom fra.

Kontrollen er veldig intuitiv men samtidig veldig omfattende. Utvikleren har klart å plassere alt det man vanligvis burde hatt ett helt tastatur til, på den lille kontrolleren. Ved å holde inne høyre skulderknapp varierer man diverse funksjoner og spells, og med det digitale styrekrysset kan man raskt bla seg gjennom de mange menyene for items, expressions o.l. Det finnes en mengde forskjellige items, våpen og redakaper i spillet. Alt fra fiskestenger og spader til parfyme og sjokolade har en funksjon. Som i alle gode RPG’er er selvfølgelig også Fable stappfullt av hemmeligheter. Her kommer bl.a. fiskestengene og spadene inn i bildet, for rundt omkring på de forskjellige områdene ligger både hemmelige nøkler, diverse potions o.l. senket ned i elver og begravet i bakken. Gåter finnes også, men ingen av dem er spesielt vanskelige. Såkalte "Demondoors" finnes over hele Albion og de har alle en ett eller annet sært ønske som må oppfylles før de åpner døerene sine og slipper deg inn små, bortgjemte områder som alltid gjemmer ett nytt våpen, en del av en rustning, penger osv.

Karakterutviklingen er alltid blitt understreket som ett av spillets sterkeste sider, ikke minst på grunn av mulighetene for å skreddersy din helt egen unike karakter. Her skuffer dog det ferdige spillet. Sant nok kan man utstyre krakteren sin med en rekke unike rustninger, tattoveringer, frisyrer o.l. som alle har en innvirkning på karakterens allignement (allignement er hvor man posisjonerer karakteren sin i forhold til god eller ond). Det som skuffer er de begrensede variasjonsmulighetene og det faktum at utseendet på karakteren faktisk ikke varierer stort i forhold til hva man velger å utstyre ham med. Man kan også spise seg fet, men fedmen vises bare statistisk og ikke faktisk på karakteren i spillet. Jo, han blir litt bredere, men det er aldri er aldri snakk om en diger mage selv om han er beskrevet som "obese" (smellfeit). Valg av rustning, tattoveringer og frisyre gjør naturligvis sitt rent kosmetisk, men det føles aldri skikkelig skreddersydd.

Etter hvert som man bygger seg opp ett imponerende omdømme kan man også benytte seg av leiesoldater som følger deg, man kan gifte seg, kjøpe hus og ha sex med sine mange hustruer. Jeg leste en gang at man også ville få barn, men det er ikke tilfellet. Jeg har i alt 4 koner i spillet og har brukt mye tid og gaver (ja, du må smøre de fleste konene dine før de går til sengs med deg, både verbalt og materialistisk), på reproduksjon og i en alder av 62 år og mange hyrdestunder rikere, har karakteren min fortsatt ingen barn. Ganske skuffende. Jeg er tross alt den siste gjenlevende i familien min (ble nødt til å sløye søstra mi gitt..).

Det som allikevel skuffer mest av alt er den korte historien, som faktisk utspiller seg nesten identisk uansett om du velger å være ond eller god. Det er små ubetydelige avvik her og der, men aldri noe som gir historien en helt ny vri. Misforstå meg rett - Det er veldig moro å løpe rundt i Albion så lenge det varer, men det hele blir litt amputert når man kan runde hele greia på rundt 10 timer. Det lønner seg å gå litt grundigere til verks og opplevelsen kan forlenges med rundt regnet 3 timer dersom man velger å dvele litt mer ved alle småoppgavene rundt omkring i spillet. Men der stopper det også. Når du har kjempet den siste kampen er det garantert en eller annen uåpnet Demondoor eller en liten subquest igjen, men det er ikke spesielt moro å spille videre, siden man da er nærmest allmektig. Ingen monstre eller fiender krever stort mer enn to eller tre slag fra dine mektige våpen og hele landsbyer forelsker seg i deg bare du setter foten innefor byens porter. Vil du spille videre etter den siste bosskapen, er det dog viktig at du gidder å se ferdig den latterlig lange rulleteksten. Trykker du Y og skipper den får du ganske enkelt ikke lov å fortsette. Selve rulleteksten er lenger enn alle Star Wars filmene tilsammen, men la den bare rulle det drøye kvarteret det tar, så kan du leke deg litt til med dine mange undersåtter.

Jeg hadde ønsket meg en lenger opplevelse av Fable, men som sagt er det en alldeles glimrende opplevelse så lenge det varer. På Xboxen er det unektelig det nest beste RPG spillet noensinne, kun overgått av Knights of The Old Republic. Det som kan redde holdbarheten og gjenspillsverdien er lanseringen av nytt nedlastbart innhold over Xbox Live. Jeg ønsker meg virkelig flere store oppdrag og muligheter i spillet, og spillet har støtte for slike tiltak. La oss håpe Big Blue Box leverer, for akkurat nå er det ikke mer å hente i Fable for meg og jeg har skviset 13 timer ut av spillet.