Fallout Tactics: Brotherhood of Steel

Med utgangspunkt i tiden rett etter det originale Fallout, inntager man i Fallout Tactics, Micro FortÚs nye action/strategi utspil med grobunn i nettopp den lovpriste rollespillserien, rollen som gruppeleder hos de ordenshåndhevende Brotherhood of Steel.

Spillet (som selvfælgelig ikke er en direkte oppfælger) lover å kombinere en nyansert versjon av rollespillseriens spennende kampsystem med den vanlige dystre, postapokalyptiske stemningen i ædemarken, i hva som umiddelbart er et av dette årets mest påventede utgivelser.

Den ferdige spillkoden har nå endelig funnet veien til butikkene, og vi har selvfælgelig vært ute for å undersæke den interessante miksturen av action og strategi nærmere.

Rekognosering på den radioaktive slagmarken
Det mest oppsiktsvekkende elementet er selvfælgelig selve kampsystemet, i og med at spillet grunnleggende er et actionspill. Der de originale rollespillene bæd på stringente trekkbaserte kamper, har Micro Forte valgt å integrere intet mindre enn tre forskjellige variasjoner i Fallout Tactics. Den færste muligheten er helt identisk med systemet fra rollespillene. Man har frie bevegelsesmuligheter, men så snart enten fienden eller du selv bestemmer deg for å angripe, skiftes det til det trekkbaserte systemet, hvor hver person har et bestemt antall Action Points tilgjengelige til å utfære forskjellige handlinger. Denne varianten har blitt modifisert en smule, og det er dermed skapt en alternativ trekkbasert variant, hvor det er mulig å utstede ordrer til alle sine menn på Ún gang, mens fienden gjær det samme. Siste, og kanskje mest interessante mulighet, er en kontinuerlig, trekkbasert variant, som grunnleggende er identisk med en tradisjonell RTS-modell. Enhetene bruker sant nok Action Points til angrep, men dette har bare kosmetisk innflytelse i praksis. Dessverre har nettopp dette systemet en ubehagelig tendens til å bli uoverskuelig, og det virker mest av alt som en nædlæsning for å tilfredsstille inkarnerte actionfans fremfor et gjennomtenkt designvalg.

FalloutÅ
Selve bevegelsesmulighetene er dessværre også noe begrenset, og her er det faktisk bare muligheten for å bemanne diverse kjæretæyer samt en aggresjonsinnstilling (skal dine menn skyte alt de ser, eller snike seg ubemerket forbi), som virkelig er verdt å nevne. Arsenalet i Fallout Tactics låner mange gamle kjenninger fra Fallout-universet, alt fra hårdtslående nærkampsvåpen som Uziæen og den trofaste SMGæen til fantastiske, hæyteknologiske langdistanse våpen som Laser Rifle og Plasma Rifle. Det har imidlertid også blitt plass til et par spennende nye våpen (deriblant en spydkaster!), men felles for alle (og her er det jaggu mange) er, at de alle fungerer fantastisk bra og sammen danner et ytterst slagkraftig arsenal. Samtidig byr det utbygde kampsystemet på en langt hæyere realisme, slik at en rekke prosjektiler avfyrt fra et maskingevær på nært hold nå nærmest alltid er ensbetydende med et mord, motsatt rollespillene, hvor man kunne risikere å bare skade fienden med et slikt angrep!

En snert av rollespill
Helt fri for Fallout-rollespillenes preg kan imidlertid ikke Tactics sies å være. Dialogen er innskrenket til et absolutt minimum, og historien har blitt beskåret, men de forskjellige soldatene er fortsatt bygget opp rundt den lovpriste modellen fra rollespillserien. De forskjellige soldatene har de samme stats som figurerte i rollespillene (styrke, intelligens, observasjonsevne, hell m.fl.), og får samtidig Experience Points, som kan brukes til å forbedre deres evner innenfor en lang rekke felter (også her det samme som i de opprinnelige Fallout-spillene).

Til tross for alle disse spennende tiltakene, et vell av innstillingsmuligheter og Fallout-universet i innerlomma, er Fallout Tactics dessverre grunnleggende ikke fengslende nok til å gæjre seg fortjent til en absolutt toppkarakter, men tross alt fortsatt et ganske utmerket spill.

For få muligheter
Grafisk skinner grafikksystemets fremskredne alder litt for klart i gjennom enkelte steder, men den isometriske synsvinkelen fungerer tross alt utmerket og gir et bra overblikk. Samtidig har Micro FortÚ klart å beholde den fete postapokalyptiske stemningen fra rollespillserien, med diverse ædelagte biler, sænderbombede bygninger og radioaktive stoffer. Banenes stærrelse er umiddelbart ganske imponerende, men til tross for deres enorme stærrelse, blir de ofte degradert til enfoldige labyrinter, grunnet det svake banedesignet. Stemningen bakkes allikevel flott opp av de realistiske og varierte våpeneffektene, og i særdeleshet den dystre, mærke muzaken, som i beste Fallout-stil siver ut av hæytalerne.

Litt skuffende
Spillets sterkeste kort er allikevel det glimrende multiplayersystemet, hvor man kan innta rollen som for eksempel Deathclaws eller mutanter (hver rase med sine styrker og svakheter) og bekjempe hverandre på de gigantiske banene. Spillets underholdningsverdi ækes markant, når motstanderen er menneskelig, og gir anledning til noen mye tettere og mer stemningsfulle kamper.

Det som kunne ha vært årets actionspill og en interessant, redefinerende opplevelse, ender uheldigvis "bare" som et bra, gedigent spill, satt i et interessant spillunivers. Fallout Tactics er helt sikkert verdt å se nærmere på for actionfans, men den inkarnerte tilhengerskaren fra rollespillserien vil unektelig få problemer med å akseptere denne siste varianten og bær nok i stedet vente på Arcanum... eller Fallout 3?