Far Cry 3: Blood Dragon

Far Cry 3: Blood Dragon ser nesten ut som en løgn. Faktisk var det så vanskelig å tro på det at da spillet ble annonsert at folk flest trodde at det var en spøk. Spillet så ut til å være en orgie av 80-tallsestetikk, og det så ikke ut til å ha noe som helst å gjøre med Far Cry 3.

Nå har jeg spilt gjennom Blood Dragon, og kan konstatere at det er en orgie av 80-tallsestetikk. Det har likevel noe å gjøre med Far Cry 3, men det begrenser seg til spillmekanikker. Det krever heller ikke at han har Far Cry 3 fra før av.

Onelinere, neonfarger, lave budsjetter, cyber-ninjaer, lasere og synthesizere. Dette er det ekstreme resultatet av hvis Terminator og Commando hadde paret seg.

Du spiller som Rex Power Colt (fett navn?). Han er en cyberkommandosoldat på et solooppdrag til en hemmelig øy full av cyborgs og bloddrager (store øgler som skyter laserstråler ut av øynene).

Det er også snakk om 2. Vietnamkrig, og hvordan USA atombombet Canada for å hindre en invasjon fra Sovjet. Det er fjollete, og dette gjennomsyrer alle aspektene ved spillet - fra den selvparodierende opplæringsdelen til de obligatoriske tipsene i lasteskjermene («If enemies are within range, you can shoot them»).

Det er vellykket som en 80-tallshyllest med parodier og usannsynlige fremtidsvisjoner - i hvert fall hvis man er gammel nok til å huske det glade 80-tallet.

Men som spill faller det litt gjennom.

Forbindelsen til Far Cry 3 ligger som nevnt i mekanikkene og gameplay. Vi har en øy (nesten halvparten av størrelsen som den første i FC3) fylt med dyreliv, veier og fiendtlige baser. En pil viser hele tiden veien mot neste oppdrag i historien, men verden er åpen for utforsking. Ved å ta over en base åpner man for sideoppdrag, våpenkjøp og så videre. Sideoppdragene gir tilgang til våpenoppgraderinger. Det meste av arsenalet er nytt, men de mest vanlige finnes selvfølgelig - i tillegg til den herlige pil og buen.

Stealth- og takedown-mekanikkene er også intakte, men forandret slik at man kaster en shuriken (ninjastjerne) i stedet for en kniv.

Far Cry 3 var er veldig bra spill, og dermed burde det være et godt utgangspunkt for en ny og fet opplevelse. Dessverre fenger det ikke på samme måte. Jeg føler ikke den samme oppdagertrangen, selv om det finnes nok å se på eller hangglide over. De fiendtlige basene frister med et stort, ondt laserlys som peker mot himmelen, men likevel har jeg kun tatt over de basene som har ligget i min vei mot neste oppdrag.

Dyrelivet er nesten det samme, men de kan ikke brukes til å lage utstyr. Med kun en achievement for å knerte en av hver art, så finnes det ikke så mange andre grunner til å gå på jakt.

De fiendtlige basene er større enn i Far Cry 3, og det tar vesentlig lengre tid å kapre dem. Her er det kamper både innendørs og utendørs, så vel som underjordisk. Dette gjør det litt vanskeligere å planlegge angrepene, noe som gjør det hele litt mindre tilfredsstillende.

Den kunstige intelligensen virker også mindre vellykket. Motstanderne føles dummere, og siden mange av kampene foregår innendørs har dere mindre plass å boltre seg på. Dette går igjen utover den tidligere omtalte tilfreddstillelsen.

Far Cry 3: Blood Dragon får poeng for humor, vanvidd og den gjennomførte stilen. Skraper man vekk disse tingene, så har man et skytespill som i beste fall kun ligger litt over gjennomsnittet.

Ubisoft har selv sagt at lengden på spillet er omkring åtte timer, men for å bruke så lang tid må man aktivt oppsøke alt av sideoppdrag. Jeg spilte i hvert fall gjennom historien på halparten av tiden. Med tanke på prisen på litt over 100 kroner, så føler jeg meg ikke snytt - til det er underholdningsverdien for stor. Far Cry 3: Blood Dragon er ikke en ren suksess, men det er fortsatt verdt å spille.