Fe

Fe blander elementer fra Journey, Little Nightmares og de sære, merkelige magiske, barndomsminnene til folka i Zoink Games som alle har vokst opp i nærheten av en skog og brukt mye av barndommen sin på å utforske hver krik og krog av sine skogkledde omgivelser. Det tok ca tre minutter før jeg var hodestups forelsket i Fe.

Fe er en herlig liten vaskebjørn-rev (fra nå av kjent som vaskerev), som bor i en nordisk-inspirert skog, hvor hen ikke gjør stort annet enn å leve livets glade dager. Så en dag dukker det opp en gjeng med kjipe insektlignende roboter, Silent Ones, som bare er ute etter å lage kvalm. De fanger dyrekompisene til Fe og putter dem i bur, før de tar de med seg til en stor lysende greie og hiver dem oppi. Dyrene forsvinner, og skogen blir mer og mer stille for hver dag som går. Det blir opp til Fe å redde alle dyrene i skogen, og sette en stopper for robotene, eller hva de nå enn er, en gang for alle. Men etter hvert som Fe vandrer dypere og dypere inn i skogen, finner hen flere og flere brødsmulebiter av historien til de stumme vesnene, og det blir tydelig at det er mer på ferde her enn det man skulle tro.

På sin ferd for å redde dagen, støter Fe på en rekke rare skapninger som hen knytter bånd med gjennom sang, som nok må berømmes mer for sjarm enn talent. Hver gang vaskereven knytter et nytt bånd, og hjelper en ny venn med problemene sine, lærer hen et nytt språk. Og hver gang hen lærer et nytt språk, låses det opp nye muligheter til å komme seg videre opp og frem. Hvert dyrespråk har en tilhørende plante og disse plantene kan hjelpe Fe på sin vei. En av dem gir hen frøgranater som kan brukes til å sprenge opp bur, en annen fungerer som katapult, en tredje bidrar med oppdrift når Fe er ute på en liten svevetur. Før Fe lærer seg det riktige språket må hen få hjelp av dyrene til å aktivere de nødvendige plantene, noe som kan føre til at du plutselig har et helt kobbel med gecko-otere som løper etter deg og tjatrer, og blir katapultert i hytt og gevær av planter som aktiveres av sangen deres. Det er så herlig!

Og alt dette, historien, språkene, hvordan alt funker og henger sammen, blir kommunisert uten et eneste ord. Her er det ikke noe håndholding eller foring med teskje, her må du finne ut av alt selv, lage koblingene selv. Du må tolke ut ifra kontekst, observere hva de andre dyrene gjør, finne mening i piktogrammer ved å se på omgivelsene rundt deg. Fe stoler helt og holdent på deg som spiller, og gir deg enormt (spille)rom for å lære og erfare på egenhånd. Fe er overbevist om at du kan løse gåtene selv, uten hjelp. Jeg digger det! Hadde Ernest Hemingway eller Raymond Carver mekket spill, er dette måten de hadde gjort det på.

En annen ting jeg digger er hvordan bruken av farge er med på å skape forskjellige stemninger i spillet. Blått er bra, beroligende, da er du trygg, og kan løpe rundt som du vil og løse gåter i ditt eget tempo. Blir omgivelsene dine gradvis mer rosa betyr det at nå må du følge med, for noen som ikke vil deg vel er i nærheten. Og skulle rosa gli over i oransje og rødt betyr det at det er FARE PÅ FERDE OG DU MÅ GJEMME DEG!
At utviklerne har studert sin fargeteori er tydelig i resten av spillet også. Det er så mange skarpe klare farger som konkurrerer om oppmerksomheten din at det lett kunne blitt kaotisk, og slitsomt for øynene. Men Zoink Games har sørget for at alt komplimenterer, og harmoniserer med hverandre, og gir det hele et drømmeaktig preg.

Det drømmeaktige preget fortsetter inn i designet. Dyrene, trærne, plantene, robotene; alt ser litt rart ut, som om de ikke er satt sammen helt riktig, som om alt er tegnet basert på beskrivelsene fra et barns halvglemte drøm. Det er en fryd for øyet. Jeg nyter virkelig hvert øyeblikk, og til tross for at det er mye som skjer på skjermen blir jeg liksom aldri mett.

Og når dette da kombineres med et melankolsk og beroligende lydspor bestående nesten utelukkende av cello (tror jeg, er ingen strenge-ekspert tross alt), og sang som ikke helt er sang, og dyrelyder som ikke helt er dyrelyder, da får du det Fe er: En drøm.

Men etter noen timer med Fe våkner jeg litt fra drømmen, den hodestupse forelskelsen dabber litt av, og jeg kan se at Fe har sine feil og mangler.

Den største av disse er de upresise kontrollerne, og den spenstige kameraføringen. I et spill hvor mange av oppgavene og gåtene krever presisjonhopping for at du skal kunne greie å komme deg videre, er dette nesten for en dødssynd å regne. Jeg har dødd, bannet og nesten grått av frustrasjon så mange ganger fordi jeg har bommet på et tre eller en avsats, fordi det pokker meg er umulig å se hvor den forbannede vaskereven har tenkt å hoppe for det er sannelig ikke i den retningen kroppen eller hodet peker! Det å se vaskereven seile lukt inn i avgrunnen etter 20 minutters klatring med svette never og hjertet i halsen gjør noe med deg. Ingenting bra, vel og merke.

I tillegg er måten du synger til de forskjellige dyrene på, ved å holde inne RT på Xbox One, så finkalibrert at det noen ganger er skikkelig vanskelig å få til. De fleste dyrene vil at du skal synge lyst til dem, og da må du bare så vidt være nær triggeren, men holder du for lett synger du ikke, og holder du en hårsbredd for hardt faller du ut av harmoni med det andre dyret. Det hjelper litt hvis du bytter til høyre analogstikke-oppsettet i stedet, men den er fortsatt veeeeldig fintfølende. Dette har gjort sitt på frustrasjonsnivået, for å si det sånn.

Men, her er greia... Jeg vender alltid tilbake. Uansett hvor frustrert og sint jeg er når jeg avslutter spillet, gleder jeg meg alltid til å fyre det opp igjen. Fe har sjarmert meg så til de grader, med sin falske synging, sitt rare utseende og sin tillit til meg som spiller. Det er kanskje ikke det perfekte spillet, men det er drømmespillet.