F.E.A.R.

Jeg rekker bare å komme meg et par meter inn i rommet da fem fiendtlige soldater åpner ild. Et dødelig stille og øde lagerlokale forvandles til en slagmark. Det dystre rommet smykkes av tusentalls bitte små partikler, ild, røyk og tomhylser. Betongveggene males røde med blod. Hvert sekund føles som en evighet, hvert skudd som et langt og sakte hjerteslag. Sansene er skjerpet til det ytterste, og nervene er i helspenn.

Fear bruker og veksler mellom hele mitt følelsesregister, fra nysgjerrighet, redsel og avsky til opprømthet, glede og forundring. Resultatet for meg er en delt følelse; tre hele dager i livredd tilstand der jeg kastes mellom håp og fortvilelse, forvirret og nervøs med plagsomme abstinenser. Det er med stor sorg jeg etter elleve uhørt intensive spilltimer innser at det fantastiske marerittet er over. For Fear er et spill jeg hater å elske. Et spill jeg sverger høyt og hellig å aldri spille igjen, noe jeg vet aldri kommer til å skje.

Åpningssekvensen i Fear forteller om et topphemmelig isolat, et blodig gisseldrama og en katastrofe som venter bak neste sving. Et forskningssenter inntas av et uidentifisert spesialteam, gislene henrettes og kravene forblir uklare. Militærets antiterrorstyrker sender inn sine menn, men slaktes umiddelbart av en ukjent kraft. Rapporter fra overlevende forteller om hvordan blodet ble sugd ut av soldatenes kropper, og om hvordan en liten jente dekket med blod kunne skimtes like ved de brutale mordene. Regjeringen kaller inn F.E.A.R., en hemmeligstemplet divisjon innen det amerikanske forsvaret, med mandat til å nøytralisere og stabilisere uvanlige trusselbilder. Spilleren tar rollen som navnløs nykomling som har kommet med i F.E.A.R. bare uker før hendelsen, og som sammen med en liten gruppe rutinerte kolleger sendes inn for å finne ut hva som egentlig har hendt.

Den enkleste måten å beskrive Fear på er nok som en stor, velsmakende actioncocktail. Geniale bestanddeler fra de siste fire års sjangermessige høydepunkter har blitt blandet til et fyrverkeri av fantastisk underholdningsvold.

En anelse Halo, et kryddermål Half-Life 2, en klype Max Payne, en spiseskje The Cronicles of Riddick og en skvett Soldier of Fortune har blitt rørt sammen og toppet med en helsefarlig dose asiatisk skrekk. Den lille jenta fører tankene rett til skrekkfilmen The Ring og Monolith blander et effektivt angstladet fryktmareritt med mer direkte overraskelsesmomenter. Blandingen er briljant. Fear er ikke nyskapende, innovativt eller banebrytende på noen måte, men gir seg heller ikke ut for å være det. I stedet er det måten Monolith har blandet de ulike elementene sammen som gjør Fear unikt. Å skyte seg frem gjennom de ødelagte kontorlokalene blir til et vanedannende narkotikum etter en stund. Hver skuddveksling gir mulighet for variasjon og spilleren oppmuntres hele tiden til å bruke fantasien. Skuddvekslingene er noen av de mest voldsomme og intensive noensinne i et actionspill uten å nærme seg de parodiske skuddvekslingene i spill som Serious Sam eller Painkiller.

Nei, i Fear finnes det en meget bra gjennomført strategisk gave som i kontrast til den fysiske og fremfor alt audiovisuelle eksplosiviteten innebærer en fresh dynamikk mellom lokkende idiotforseringer og taktisk forsiktighet. Avhengig av fremgangsmåte kan valg av våpen og bruk av beskyttelse gi spilleren mulighet for å styre tempoet i kulekampene på en intuitiv og vanedannende måte. Ammunisjonen tar fort slutt om man sløser, og det kreves ikke altfor mange fiendtlige kuler før man faller livløs i bakken. Det er derfor viktig å være sparsom med reaksjonstiden spilleren har (som svarer til Bullet Time i Max Payne-spillene), hele tiden være nøye med å overvåke eventuelle flankeringsmanøvre fra fiendens side og ikke kaste seg ut i skuddlinjen, men heller vente til de lader våpnene eller omgrupperer. Den kunstige intelligensen som Monliths programmerere har utrustet fiendens soldater med, er også utrolig bra laget og alt vi kan ønske oss. Fienden skyter dekkild, velter kasser og tønner for å bruke som dekning, gir opp slaget om de føler seg underlegne samt beveger seg meget troverdig gjennom spillets überkule omgivelser. Kalde industriområder blandes med detaljerte kontorlokaler, overdrevne slumkvartaler og høyteknologiske laboratorier. Det meste kan skytes i stykker, noe som selvfølgelig betyr maksimal ødeleggelse under kraftige skuddvekslinger med fienden.

Når det gjelder det audiovisuelle i Fear, er det en blanding mellom det vidstrakte omfanget fra Half-Life 2 og de lekkert lyssatte og detaljerte teksturene fra Doom 3. Mengder av ulike filter og mappingteknikker har blitt brukt for å gi spillet en realistisk og til tider usunt skremmende utseende. Sammen med korte lastetider og superb fysikk er Fear et av de grafisk sett mest imponerende spillene jeg noensinne har hatt gleden av å spille. Det eneste egentlige minuset som jeg kan ta opp er det faktum at Fear er for kort og at multiplayerdelen virker noe uinspirert. Før øvrig er dette en av årets mest underholdende actionopplevelser og like adrenalinpumpende intensivt som ubeskrivelig fett.

--------------------------------------------------------------------------
Minimumskrav:
P4 1700 eller tilsvarende AMD-prosessor, 512MB RAM, 5GB HDD, 64MB grafikkort
Gamereactors test-PC:
Dell XPS, 1024MB RAM, 250GB HDD, 256MB ATi Radeon 9800 Pro