White Men Can't Jump

"We goin' sizzler! We goin' sizzler!"

"Det hele står i skriften!"

"Hei, baby, jeg vil ikke skryte, men jeg er den beste!"

Disse replikkene på basketballbanen i Venice Beach tidlig på det fargerike 90-tallet i hovedrolleinnehaver Ron Sheltons ikoniske komedie har etset seg fast i bakhodet mitt. Jeg hadde akkurat fylt 14 år da White Men Can't Jump kom på kino for første gang, og livet mitt besto hovedsakelig av to ting: videospill og basketball. Jeg trente tre ganger i uken med to forskjellige lag og spilte kamper på søndager, så selvfølgelig ble denne filmen raskt en av favorittene mine. Kontrasten mellom den prangende, utadvendte showmannen Sidney Deane (Wesley Snipes) og den mer beskjedne, stille, men enda dyktigere spilleren Billy Hoyle (Woody Harrelson) var midt i blinken, og manuset var skarpt, morsomt, presist, sjarmerende og fullt av personlighet.

Da jeg hørte at det skulle lages en nyinnspilling av denne filmen var jeg instinktivt skeptisk. Den boblet nesten over da jeg fant ut at de skulle bruke en rapper som i utgangspunktet aldri hadde spilt før og en nykommer hvis primære arbeidserfaring er Teen Wolf. Nå er den sluppet på Disney+, og jeg så den i går kveld, noe jeg ikke burde. For som så mange andre remakes er dette bare en lang, grumsete, klissete fornærmelse mot en original som ikke trengte å bli laget på nytt i det hele tatt.

Handlingen er stort sett den samme, selv om det er mange endringer her som ikke gir mening. Sinqua Walls spiller Kamal, en tidligere college-stjerne og nå pensjonert pick up-spiller, mens hip hop-stjernen Jack Harlow spiller den hvite fyren Jeremy som ikke kan dunke. De blir venner for å prøve å spille seg ut av den økonomiske knipa de begge er i, og underveis blir det slåsskamper, noen langskudd og sørgelig dårlig dialog.

Til å begynne med er denne meningsløse nyinnspillingen så formålsløst kjedelig og kronglete som filmer kan være når manusforfatteren og regissøren ikke helt har blitt enige om verken tone eller tempo. Jeremy ligner på ingen måte Billy Hoyle fra originalen, og Kamal ligner enda mindre på Sidney. Sidekarakterene er ikke engang i nærheten av de samme som i originalen, noe som for meg får dette til å føles som en film som uten tvil kunne ha hett noe annet. Hoop Dreams. Street Ball. Alt annet enn White Men Can't Jump hadde fungert mye bedre.

Walls er fargeløst stiv i rollen som Kamal, og etterlater ikke noe varig inntrykk. Harlow er tidvis litt sjarmerende, men blir så pratsom og sier så mye irrelevant nonsens i så mange av scenene at seeren slutter å konsentrere seg. Sidehistorien om lånehaiene, Glorias Jeapordy-drømmer, veddemålsspillet mot sikkerhetsvaktene.... Alt dette er strøket og erstattet med tøv om Tiktok, Instagram og annen gorm som egentlig ikke tilfører noe utover ren irritasjon.

Det hjelper selvfølgelig ikke at basketballdelen er så dårlig som den er. I originalfilmen stolte regissør Ron Shelton sterkt på Woodys evner som point guard (han var en svært dyktig collegespiller før han hoppet inn i filmverdenen), mens det i den nye versjonen ser ut som innøvd tøv med absolutt null variasjon. På samme måte har Sinqua Walls en fortid som collegespiller på USF (spilte guard i tre år), men det er aldri merkbart her, ettersom basketball aldri finner sted. Det eneste som skjer er at Kamal sjekker ballen, får en screen fra Jeremy (eller omvendt) og deretter skyter. Om og om og om igjen. Joda, Harlow spiller ballen mellom beina et par ganger, men den pene, velplanlagte og morsomme gatebasketen som ble spilt i originalen er fraværende her, noe jeg synes er merkelig.

Hvis du aldri har sett White Men Can't Jump (1992) før kunne det ha vært et slags poeng i å se denne filmen, men siden det meste bare føles som gimmickaktig, flåsete og irrelevant tull er det vanskelig å ikke avvise den uansett.