Filmverdenens 10 skumleste monstre

(10) Blob (The Blob)
Original-blobben fra 1958 etterlater mye å være ønsket med dagens øyne og med en kropp bygget av ballonger og silikon, kan vi ærlig talt ikke si at det er så veldig skummelt lenger. Virkeligheten er imidlertid en helt annen hvis vi ser på den formløse, stadig voksende amøben som ble introdusert i Chuck Russels helt strålende nyinnspilling tretti år senere. Med spektakulære spesialeffekter overbeviser den følelsesløse, snikende skrekken som The Blob presenterer, hvis ofre må lide gjennom de mest forseggjorte, uutholdelige smertene. Et mareritt like effektivt som noe annet og solgt enda mer av de grufulle dødsscenene.

(09) Predator (Predator)
I motsetning til de andre filmmonstrene på listen, er ikke Predator et resultat av en skrekkfilm, men snarere en ren actionfilm. Det vil si at Predator er et skummelt monster, men selve filmen er det ikke. Det vi elsket mest med dette er at du må vente i en evighet før det dukker opp, og det er standard for skrekkfilmer, spesielt når monsteret er, vel, et ekte monster. Det gjemmer seg og forfølger hovedpersoner fra skyggene for å ta dem ut, én etter én. Det er først når Arnie må konfrontere det at det avslører seg og den sanne skrekken kommer til syne. Det faktum at det deretter reiser på tvers av galakser for å komme til jorden for å jakte på mennesker for egen nytelse, bidrar bare til bildet av en unnvikende drapsmaskin.

(08) The Entity (It Follows)
Ingen vet hva The Entity egentlig er, som navnet antyder, men teorier er det absolutt ikke mangler på. Den har blitt beskrevet som alt fra demon til anger og kjønnssykdom, men det spiller ingen rolle hva den egentlig er. Den sanne skrekken til The Entity og It Follows er at den omhandler dødens uunngåelighet, og dette er langt skumlere enn noe imaginært monster. Det mest skremmende øyeblikket i filmen er når den minner oss alle i den virkelige verden om at døden kommer og det er absolutt ingenting vi kan gjøre for å stoppe den.

(07) King Paimon (Hereditary)
Hereditary ga uten tvil et av det 21. århundrets mest ubehagelige vesen i den usynlige, men skremmende kraften til King Paimon. En ondsinnet entitetsom tok pusten fra oss og med sin mørke, snikende ondskap, har for alltid sementert Ari Asters navn i skrekksjangerens fineste saler. Det som virkelig gjør denne skapningen så ekkel er manusets manglende vilje til å gi oss noen reell forklaring på verken Paimons eksistens eller motivasjon, og i stedet må vi desperat søke svar i elendigheten og den mørke historien til Wolff-familien. Det faktum at han også ser ut til å livnære seg og trives der negativ energi, psykiske lidelser og sykdom eksisterer, gjør ham like uunngåelig som døden selv og er en av filmverdenens mest ekle og grufulle kreasjoner.

(06) Jötunn (The Ritual)
Det er vanskelig med mytologiske monstre i filmer. Ikke sjelden ender det opp med å bli mer dumt enn skummelt. Derfor setter vi pris på Jötunn. Filmen gjør en fantastisk jobb med å fange hvordan det egentlig ville være å se denne eldgamle skapningen personlig. Hvis vi var ute og gikk i skogen og plutselig stod ansikt til ansikt med en gammel skapning som delvis er dyr, delvis menneskelig, men som helhet noe ubeskrivelig... Du skimter det sakte først - et par øyne, menneskehender, en stor elgkropp. Når det først er der i lyset og i sin fulle prakt, ligger vi i fosterstilling.

(05) Pazuzu (The Exorcist)
Eksorsisme og demonologi er to emner hvis tabuer vedvarer selv i moderne tid, og det er faktisk ingen mangel på grufulle historier om mennesker som angivelig har vært under kontroll av onde vesener og tvunget til å lide helvetes pine på grunn av det. Noe William Friedkin fortalte i ulidelig detalj i skrekksensasjonen The Exorcist fra 1971, hvor vi er vitne til Regan MacNeils forfall i klørne til den eldgamle, mytologiske skapningen Pazuzu. Den er uforglemmelig, kraftig og skjærende, et mareritt for enhver forelder. Selv om vi bare får små, bittesmå glimt av udyret, er er innvirkningen på Regan noe som treffer deg dypt inne og umenneskeligheten i hele situasjonen fremkaller de kaldeste frysninger som renner nedover ryggraden.

(04) Brundlefly (The Fly)
I bunn og grunn en kjærlighetshistorie som gikk skikkelig skeis. Det var anstrengt fra starten av da Seth Brundle og Veronica ble et par, men etter hvert som han sakte men sikkert begynte å bli til en flue, ble forholdet naturlig nok stadig mer utfordrende. Likevel fortjener hun mye honnør for å holde seg hele veien til "Hei, jeg er et gigantisk fluemonster, skyt meg i ansiktet med hagla, vær så snill!" Historien om Jeff Goldblums tragiske transformasjon til en flue på størrelse med menneske er like hjerteskjærende som den er grotesk, med de ulike stadiene av "Brundlefly" som til slutt fører til det vi synes er et av sjangerens skumleste monstre. Og han dreper ikke engang noen.

(03) Crawlers (The Descent)
De likbleke hulemonstrene i Neil Marshalls kult-klassiske thriller The Descent er omtrent det 91% av våre kollektive mareritt består av. For selv om Thing fra Carpenters ikoniske skrekkøyeblikk, så vel som Alien-monsteret med etsende syre som strømmer gjennom dets sotsvarte årer, er dødeligere - er det ikke mange filmmonstre vi mindre ville likt å møte når vi går ut med søpla enn Neils kravlende hulemonstre.

(02) Thing (The Thing)
Den fremmede skapningen som terroriserer forskningsbasen der MacReady og vennene hans jobber, er uten tvil en av populærkulturens mest ubehagelige, frastøtende og direkte ukule ting. Med evnen til å anta de mest umulige former, kopiere andre biologiske organismer og fritt gro lemmer, kjever og alle slags andre kroppsdeler på kommando, er The Thing på mange måter den ultimate overleveren. Et fryktinngytende rovdyr på toppen av næringskjeden. Med fantastiske spesialeffekter og nervepirrende spenning, lyktes John Carpenter i sin filmatisering av John W. Campbells bok "Who Goes There?" å perfekt fange skrekken til dette umulige vesenet som skaper panikk og paranoia i alt og alle dets nærvær.

(01) Xenomorph (Alien)
Hva annet enn H.R. Gigers marerittskapning kunne ha kommet på toppen av listen over de skumleste monstrene i populærkulturen? På mange måter den ultimate organismen som nådeløst angriper fra skyggene med sylskarpe tenner, superstyrke og et eksoskjelett som tåler det meste. Med sine pseudo-erotiske trekk og kanskje hovedsakelig det fallosformede, langstrakte hodet er Xenomorphene ulikt noe annet, og legemliggjør både skrekk og sykelig nysgjerrighet. Skapningen sendte sjokkbølger gjennom bransjen da Chestburster brøt ut av Kanes kropp ombord på Nostromo i Ridley Scotts film fra 1979. Alt etter det er historie, og for oss er det ingen tvil om at Xenomorph er den mest skremmende, marerittfremkallende skapningen i filmverdenen.

Hvordan ser listen din ut?