Final Fantasy: Sagaen uten ende - del 2

Den første delen av artikkelen finner du her.

Først sent i 1995 ble det aktuelt å gjøre ferdig Final Fantasy VII, men nå handlet ikke spill lengre bare om fargeglade maskoter og lettsindige eventyr. Tidene hadde endret seg, nå var det big business for alvor. Sony hadde lengre vært i krig med Nintendo over et havarert samarbeid omkring en CD-utvidelse for Super Nintendo, og bestemte seg for å lansere enheten på egenhånd, døpt til Playstation.

Selv om Sony var det heteste elektronikkmerket man kunne tenke seg i 1995, var det ikke noe selvfølge at Playstation skulle bli noen suksess. Den behøvde spill. Capcom pleier å være ett av de første selskapene til å kaste seg på nye format med full støtte og presenterte tidlig Resident Evil, et fullvoksent skrekkspill med så realistisk grafikk at det manglet noe motstykke. Den tidlige testversjonen Square hadde vist av Final Fantasy VII baserte seg på kommende Nintendo 64-maskinvare, og var langt mer primitiv enn Capcoms skrekk. Det ledet til at Square tok en drastisk beslutning.

Den kasettbaserte Nintendo 64 var ikke rett format for utviklerne, som for det første behøvde mye mer minne for sitt ambisiøse eventyr. Nintendo ville ikke lytte og mente at CD-formatet hadde for mange ulemper til å kunne bli et bra spillformat. Noen måneder senere tok samarbeidet mellom Sqaure og Nintendo slutt. 1996 annonserte man at Final Fantasy VII skulle lanseres eksklusivt til Playstation.

Fansen var sinte, det ble betegnet som et stort svik og forhåndsbestillingene av Nintendo 64 stupte. Det var til og med førstesidestoff i Japans største finansavis Nihon Keizai Shimbun. Nintendo daværende sjef Hiroshi Yamauchi ble så rasende at han i sitt vredesutbrudd lirte av seg at «Rollespillere er bare ensomme individer som liker å sitte i mørke rom og spille langsomme spill.» Noe som naturligvis forarget fansen ytterligere.

På dette tidspunktet var Square urolige over byttet av samarbeidspartner. Playstation hadde ikke fått noen pangstart, og floppet konsollen ville det sannsynligvis være dødsstøtet for Final Fantasy som spillserie. Square visste heller ingenting om 3D-grafikk og Hironobu Sakaguchi har i etterkant fortalt om hvor kaotisk utviklingen var der man for første gang prioriterte spillbarheten fremfor historien for å i det hele tatt få det til å fungere.

Designeren Yoshitaka Amano var dessuten opptatt, så Tetsuya Nomura fikk i stedet bryte fram og begynne å jobbe mer med design. Heldigvis visste Sony hvor viktig Final Fantasy VII var for dem. Skulle det floppe hadde vi kanskje ikke hatt en Playstation 3 i dag. Sony la derfor sammenlagt ned en milliard kroner i markedsføring i USA alene, med mengder av reklamer på kino og på TV samt i alle de store tidsskriftene, inkludert Playboy og Rolling Stone.

Det skal sies at Final Fantasy VII ikke var noe vakkert spill ved første øyekast. Figurene så til å være bygget opp av en knapp håndfull polygoner, og animasjonene fikk det til å se ut som at alle led av finmotoriske sykdommer. Dessuten manglet alle hender, og hadde en forkjærlighet for å kile seg fast i omgivelsene. Likevel hadde verken Square eller Sony grunn til bekymring. Squares mest påkostede prosjekt per til da, backet opp av Sony via tidenes dyreste reklamekampanje, gjorde ingen til skamme.

Det unike ved Final Fantasy VII var den dystopiske historien som hadde en hel del aktuell kritikk mot miljøforurensning i seg. Cloud Strife var dessuten ingen sedvanlig helt, men en vimsekopp av et sjeldent skadet slag, og gradvis innså man at ikke alt stemte som det skulle. Men det var den herlige Aeris som bare var med i noen timer av eventyret som ble mest kjent.

Ettersom Final Fantasy VII for de fleste var det første møtet med serien, røk det noen kollektive sikringer når hun plutselig gikk hen og døde. Folk gråt, og Square fikk hets fra fans som ville ha henne tilbake, mens andre kjøpte piratmaskinvare og og hacket spillet slik at man kunne få henne med seg igjen. Det er enn i dag både en av spillhistoriens mest overraskende sekvenser og en av de viktigste for å definere spillmediets utvikling.

Final Fantasy VII var kort sagt et aldri så lite spillmirakel, og angis ofte som tittelen som fikk fart på Playstation-salget. Det regnes dessuten ofte som ett av tidenes aller beste spill. Og det var verdt det. Etter ti ås tid og sju ordinære Final Fantasy-spill hadde Square blitt en av verdens viktigste spillstudio. Det fantes anime basert på Final Fantasy, det fantes manga, det fantes spinoff-produkter og markedet bare skrek etter flere spill. Problemet var bare at Square ikke var helt klare for å håndtere fremgangen, og i motsetning til hva man trodde internt var tøffere tider på vei.

Utviklingen av Final Fantasy VIII begynte allerede før sjueren hadde blitt oversatt og lansert i vest. Men Hironobu Sakaguchi hadde ikke tid til det. Han hadde i stedet dratt i gang prestisjeprosjektet Final Fantasy: The Spirits Within. Denne dataanimerte langfilmen skulle vise fotorealistisk grafikk og ekspandere Final Fantasy-konseptet til dem som ikke spilte spill. For å oppnå målet hadde han skapt filmstudioet Square Pictures, og i et utslag av hybris arbeidet man fire år med filmen som skulle koste uhyggelige mengder med penger å skape. Da hjalp det ikke at Final Fantasy VII solgte over 10 millioner eksemplar, hvilket det er alene om i dag i Final Fantasy-serien.

Noen burde såklart ha tråkket på bremsen, og med en bedre og mer jordnær ledelse hadde Square trolig fremdeles eksistert i dag. Da filmen ble lansert floppet den på kino og var heller ikke noe særlig bra. Da hadde det gått fire år hvor Sakaguchi jobbet med noe annet enn spill.

Følgelig ble Final Fantasy VIII mer annerledes enn noe tidligere spill i serien. Miljøene var inspirerte av europeiske Middelhavsland, designet var Star Trek-inspirert lys og klinisk, mens hovedpersonene nå var menneskelige figurer designet av Tetsuya Nomura. Hans forkjærlighet for utflippede greier førte blant annet til et merkelig pistolsverd kalt Gunblade til hovedpersonen Squall, en flamboyant androgyn cowboy og klær som selv ikke Lady Gaga ville likt å bli sett i.

Final Fantasy VIII ble kritisert for den lange, ulogiske historien og de merkelige løsningene for fremfor alt magisystemet, men ble enda en kritikerrost suksess. Og fremfor alt hadde man fått dreisen på de forhåndsanimerte mellomsekvensene, som var det overlegent vakreste man kunne få i spillverden under hele 90-tallet. Samtidig hadde Square nå skapt to grupper av fans der en del savnet spill som minte om de tidligere, mens nyere fans istedenfor elsket det spesielle science fiction-konseptet.

Derfor hadde man tidlig påbegynt utviklingen av Final Fantasy IX, som skulle ta serien tilbake til røttene. Det ble utviklet på Hawaii, og ryktene sa lenge at det skulle være et sidespor i Final Fantasy-serien. Det gikk også rykter om at det skulle være på vei til Dreamcast. Square bestemte seg til slutt for å nummerer det som nummer IX, og beviste dermed igjen hvilken bemerkelsesverdig serie Final Fantasy faktisk er med fullstendig frittstående deler. Forrest Gumps sjokolade-metafor passer utmerket for å beskrive en serie der hver ny del kan være radikalt annerledes enn sin forgjenger.

Final Fantasy IX er forøvrig den tittelen som Hironobu Sakaguchi selv rangerer som sitt favorittspill i serien, og det er er også det Final Fantasy-spillet som har høyest gjennomsnittskarakter på Metacritic.com. Det er lett å se hvorfor. Final Fantasy IX slo på en streng hos dem som hadde vokst opp med serien. Spillet inneholdt det beste av alt fra Final Fantasy 1-5, destillert til ett spill. Det hadde sympatiske hovedpersoner man faktisk hadde medfølelse for og en vakker historie verdig selv de beste fantasy-sagaene. I ettertid var Final Fantasy IX kanskje også et slags farvel til dette konseptet, for det ble ikke like populært som del 7 og 8, og Square har deretter aldri førsøkt seg på et tradisjonelt Final Fantasy igjen.

I stedet passet Square på å ta pengene man tjente på Final Fantasy og begynne å utnytte serien mer enn noen gang tidligere. Der hvert nytt Final Fantasy-spill tidligere var en stor hendelse, begynte vi på slutten av 90-tallet å fores med spill som Chocobo Racing, Chocobo's Mysterious Dungeon og Final Fantasy Tactics, samt gjenutgivelses av gamle spill som tidligere ikke hadde blitt oversatt. Det var som regel ikke noe feil med spillene, med det utvannet varemerket, og da Hironobu Sakaguchi til slutt var klar med den svindyre filmen Final Fantasy: The Spirits Within var løpet kjørt.

Filmen ble en av tidenes mest brutale kinoflopper, og av den drøye milliarden Sakaguchi brukte fikk han bare tilbake en liten del. Square Pictures overlevde ikke smellet, og det gjorde egentlig heller ikke Sakaguchi eller Square. Final Fantasys skaper Hironobu Sakaguchi forlot derfor Square for å i stedet grunnlegge Mistwalker, og med seg tok han Nobuo Uematsu. Sammen har de produsert flere stortitler som blant annet Blue Dragon, selv om ingen av dem har kommet i nærheten av populariteten til Final Fantasy. For Squares del kom heldigvis Final Fantasy X samtidig som The Spirits Within og lindret den verste katastrofen. Men for Squares del var dette begynnelsen på slutten.

Konsolloverganger har alltid vært et vanskelig kapittel for Square og Final Fantasy-serien, og del X utgjorde inntet unntak når det var klart for lansering til Playstation 2. I og med den nye ytelsen var det tid for å gi slipp på det klassiske verdenskartet som var obligatorisk i alle japanske rollespill. Det gikk heller ikke lenger å ha stumme helter, og Tetsuya Nomura fikk til slutt helt frie tøyler til å skape hovedpersoner uten noen begrensninger.

Final Fantasy X ble et vannskille der de som hadde elsket del IX fikk mye å forlike seg med, fremfor alt den usympatiske hovedpersonen Tidus. Historien føltes også mer vestlig enn japansk, og fremfor fantasy eller episke hendelser var det ballspillet blitzball som stod i sentrum. De svarte trollmennene, de nedslitte byene og humoren fra del IX føltes veldig fjern da skravlebøtta Tidus sprang omkring og lirte av seg sine merkeligheter, men spillet fikk sine fans likevel og ble såpass fremgangsrikt at det som første spill i serien fikk en direkte oppfølger.

Squares økonomiske problemer, i kombinasjon med at de kunne lage populære spill, førte til at Enix bestemte seg for å kjøpe opp sin verste konkurrent. Enix hadde hele tiden nøyd seg med å lage sin bestselgende Dragon Quest-serie og aldri fortapt seg i den mengden med sideprosjekter som Square hadde sysselsatt seg med. Deres økononi var derfor god, og takket vare Square-oppkjøpet fikk de det internasjonale publikum Square hadde men som de selv alltid hadde savnet. Rollespillgiganten Square Enix ble dermed grunnlagt i 2003.

Både under utviklingen av Final Fantasy IX og X hadde Square arbeidet med online-støtte i ulik form, men det var først med Final Fantasy XI at man lyktes med å føre serien online, og det til fansens store fortvilelse. Final Fantasy-serien hadde endret seg enorm under de senere årene, og dette var dråpen for mange. Utviklingen av spillet hadde begynt sent på 90-tallet av Chrono Cross-teamet, og tanken var at det skulle komme til alle tenkelige format, deriblant Xbox, og at alle disse siden skulle kunne spille sammen. Akkurat som med Final Fantasy IX var det heller ikke sikkert at det skulle bli en nummerert tittel, og lenge gikk det under navnet Final Fantasy Online.

Utviklingen tok dog lang tid, og når det endelig ble lansert var det bare til Playstation 2 og PC. Xbox ble utelatt på grunn av den lille 8 gigabyte-harddisken den kom med. Final Fantasy XI var løst basert på Final Fantasy III og et nettrollespill av den gamle skolen i en tid før World of Warcrafts dominans. Det kompliserte spillsystemet og den vanvittige vanskelighetsgraden fikk mange til å gi opp, og å se Final Fantasy XI på forhåndsbestillingslistene hørte med til sjeldenhetene.

Men i motsetning til hva mange innbiller seg ble Final Fantasy XI absolutt ingen flopp. Tvert imot fikk det sine fans, og de var lojale og spilte mye og lenge og kjøpte alle utvidelsene som kom. Det har ført til at Final Fantasy XI i dag, ti år senere, er Square Enix mest inntektsinnbringende spill gjennom tidene. Man bestemte seg tidlig for å lage en oppfølger, nemlig det som skulle bli Final Fantasy XIV. Final Fantasy XI kom forresten til Xbox 360 da konsollen ble lansert, ettersom den hadde en større harddisk enn sin forgjenger, og med det hadde serien altså til og med debutert til Microsofts format.

I 2004 kom neste milepæl. Da lanserte Square Enix spinoff-serien Final Fantasy: Crystal Chronicles til Gamecube. For første gang på 10 samarbeidet de med Nintendo igjen, noe få trodde skulle skje. I og med dette arbeidet Square Enix nå med samtlige konsollutgivere og PC, noe de skulle fortsette med i fremtiden. Men man hadde et eksklusivt Final Fantasy-eventyr klart for lansering til Playstation 2, nemlig Final Fantasy XII.

Del XII var et spill hvis utvikling begynte allerede i 2001, og som siden gikk gjennom flere produsenter som sluttet av ulike årsaker. Man kunne heller ikke helt forenes om hvordan spillet skulle se ut og fungere, og man trengte stadig ressursene til andre prosjekter. Den kaotiske utviklingen gjorde at det skulle drøye helt til 2006 før spillet ble lansert.

Da hadde det gått igjennom totalt fem år med kontinuerlig utvikling, og Final Fantasy XII kom med i Guinness rekordbok som det spillet med lengst utviklingstid. Men det viste seg å være verdt ventetiden. Gamereactor belønnet Final Fantasy XII med en soleklar tier, og det japanske spillbladet Famitsu gav det sin høyeste karakter 40/40, som det eneste Playstation 2-spillet i historien. Og akkurat som med Final Fantasy X resulterte populariteten i en oppfølger, riktignok til DS.

Som jeg allerede har slått fast har generasjonsskifte alltid vært en tøff nøtt for Square, og selv om Enix tok over selskapet skulle steget til denne nåværende generasjon ikke være noe unntak. Final Fantasy XIII ble påbegynt allerede i 2004, og tanken var at det skulle komme til Playstation 2. Først under E3 2006 annonserte de spillet, og da hadde man byttet format til Playstation 3 og lagt til enda et spill i i serien med undertittelen Versus. Grafikken man viste vakte håp. Problemet var bare at alt var et filmklipp. Square Enix hadde faktisk ikke et spill og tenkte å utvikle grafikkteknologien parallellt med det.

Dette var noe som viste seg å være helt feil vei å gå, og tiden gikk. Først i 2010, etter seks års utvikling, ble Final Fantasy XIII lansert. Da hadde spillverden atter en gang endret seg. Japanske rollespill hadde gått fra å være en av de viktigste sjangrene til å bli en utdøende, og i stedet var det frie rollespill med Elder Scrolls i spissen som gjaldt for vestlige spillfans.

Dessuten hadde giganten Sony som Square gått fra å være markedsledende i 1995 til å ligge på sisteplass, og Nintendo var i stedet hetest. Så for å omfavne spillets potensial hadde man endatil valgt å lage en Xbox 360-versjon. Tross halvdårlige odds og ikke helt glitrende anmeldelser var suksessen likevel et faktum. Fansen hadde iherdig ventet på et nytt Final Fantasy, og del XIII ble raskt et av de bestselgende spillene i serien. Dette førte til at man lagde en oppfølger til del XIII med ytterlige to deler på vei.

Noe som fører oss til nåtiden. Tidligere har det alltid kommet tre ordinære Final Fantasy hver generasjon. Til Playstation 3 og Xbox 360 har det bare kommet ett så langt, hvilket har fått mange til å stille spørsmålstegn ved spillseriens fremtid. Etter at Final Fantasy XI ble økonomisk fremgangsrikt begynte Square Enix allerede i 2005 å prate om online-spillet Rapture. I 2010 ble det lansert som Final Fantasy XIV til PC, med lovnader om en PS3-versjon.

Noe slikt har vi ikke sett snurten av, og i motsetning til Final Fantasy XI har det ikke lykkes å få noen riktig brukerbase å skryte av, til tross for at Square Enix ikke tar seg betalt men lar folk spille gratis. Derfor tok man i fjor den drastiske beslutningen om å redesigne spillet og nylansere det i år som A Dream Reborn. Final Fantasy XIV-produsenten Hiromichi Tanaka tok sitt ansvar for floppen og overlot jobben til Naoki Yoshida. Eksakt når relanseringen kommer er fremdeles ikke klart, men tanken er at det i løpet av neste år også skal komme til Playstation 3, tre år etter opprinnelig dato.

Ulempen er bare at neste generasjon forventes å starte neste år. Og generasjonsskifte og Square Enix har som sagt alltid vært noe komplisert. Mellom hvert generasjonsskifte har man vist fancy grafikkdemonstrasjoner, og siden blitt tatt på senga av at alt har går kjappere enn de regnet med. Selv om ingenting er sagt om Final Fantasy XV, er det nok ingen vågal gjetning at Square Enix akkurat nå jobber med det og vurderer hvorvidt det skal lanseres til denne eller neste generasjons konsoller.

Forhåpentligvis slipper Square Enix Final Fantasy XV til neste generasjons konsoller, og etter utskeielser med nettrollespill og science fiction er det mange som tror og håper at tiden er inne for et nytt fantasyeventyr igjen. Uansett hvordan det blir med den saken kan vi være sikre på en ting: Det kommer ikke til å ligne på noe annet Final Fantasy. For slik har det vært i 25 år nå med serien som aldri er seg selv lik, der tidsepoker, spillsystem, miljøer og annet kan skifte fra en del til den neste.

Og er det noe man etter 14 ordinære deler aldri kan beskylde Final Fantasy for, så er det nettopp mangelen på fantasi. Den endelige fantasien ble ironisk nok bare begynnelsen, og det finnes intet som taler for at vi neonsinne kommer til å se slutten på tidenes mest fremgangsrike rollespillserie.