Final Fantasy Type-0 HD

Det var en gang vi skrev 2006 i kalenderne våre. Under E3-messen dette året valgte japanske Square Enix virkelig å slå på stortromma. Ikke bare annonserte de et kommende Final Fantasy-spill til Playstation 3 med brask og bram. Neida, Square Enix hadde planer om hele tre spill som skulle knyttes sammen under ett felles navn: Fabula Nova Crystallis Final Fantasy. De tre spillene som skulle lanseres under denne fellesbetegnelsen var Final Fantasy XIII og Final Fantasy Versus XIII til Playstation 3, pluss et Playstation Portable-spill ved navn Final Fantasy Agito XIII.

I dag skriver vi 2015, og resultatet av Fabula Nova Crystallis-prosjektet ser ganske annerledes ut enn det vi ble forespeilet i 2006. Final Fantasy XIII ble lansert i 2009 og resulterte senere i to direkte oppfølgere, Final Fantasy XIII-2 og fjorårets Lightning Returns: Final Fantasy XIII, som alle tre har fått høyst blandet mottakelse fra både presse og fans. Final Fantasy Versus XIII var det mystiske evighetsprosjektet som lenge så ut til å bli Square Enix' svar på Duke Nukem Forever, og det varte og det rakk før vi endelig fikk bekreftet i fjor at spillet har blitt døpt om til Final Fantasy XV.

Og Final Fantasy Agito XIII? Joda, spillet ble lansert i 2011, det, men da uten XIII-tallet i seg. Japanske PSP-eiere kunne i 2011 plukke opp Final Fantasy Type-0, som spillet ble døpt om til, men noen vestlig lansering ble det aldri noe av. Fansen raslet med sablene, og noen av dem satte seg til og med ned for å mekke en egen oversettelse av spillet (ikke ulikt hva fansen av Valkyria Chronicles 3 klarte i fjor). Prosjektet ble imidlertid stanset av Square Enix, for det viste seg at de hadde internasjonale lanseringsplaner for spillet likevel. Og det sitter vi nå med: En HD-restaurert utgave av spillet til PS4 og XBO.

Førsteinntrykket som møter en når man fyrer opp spillet, er at man i Square Enix tydeligvis har en svært fri tolkning av begrepet HD. Joda, det er grenser for hva man kan gjøre med det som opprinnelig var et spill til Playstation Portable, men Final Fantasy Type-0 HD føles som alt annet enn High Definition. Fargespekteret og lyseffektene er kraftig justert sammenlignet med originalen, men teksturene er platte og detaljene blodfattige. På toppen av det hele må man spille gjennom hele spillet med en svart ramme rundt skjermen. Ja, du leste riktig, HD-utgaven av spillet fyller faktisk ikke hele TV-skjermen. Sammenlignet med andre HD-relanseringer vi har sett de siste årene, føles dette bare som slett arbeid fra Square Enix' side.

Når man etter hvert innser at spillets skjermstørrelse faktisk ikke er en teknisk feil, begynner man sakte men sikkert å følge med på historien. I ekte Final Fantasy-stil sentrerer historien seg rundt maktbalansen mellom fire krystaller, denne gangen i en verden kalt Orience. Orience er en verden hvor krystallenes vilje er absolutt, hvor skapninger kalt l'Cie er de som mer enn noen andre utfører krystallenes vilje, og hvor minnene man har om vanlige mennesker forsvinner dersom vedkommende dør. I lang tid har de fire rikene i Orience levd i en skjør dog fredelig balanse, men dette tar brått slutt når marskalk Cid Aulstyne leder militærstaten Milites i en invasjon av nabolandene for å få kloa i krystallene deres. Under invasjonen av nabolandet Rubrum benytter Milites seg av en Crystal Jammer som sørger for at Rubrum-styrkenes magiske egenskaper forsvinner, og lederlaget synes uunngåelig. Det er her Class Zero fra Rubrums militære skole Akademeia gjør sin entré. Denne myteomspunne klassen skiller seg fra de vanlige kadettene på to sentrale områder: de er fullstendig upåvirket av signalforvrengeren til Milites, og de er i stand til å høste noe kalt Phantoma fra falne fiender på slagmarken.

Hvorfor har Class Zero denne evnen, og hva er Phantoma? Og hva er formålet til Milites og Cid med invasjonen? Spør du meg, så spør jeg deg. Hullene i historien er mange, og selv etter JRPG-standard å regne fremstår historien i Final Fantasy Type-0 HD som rotete, usammenhengende og mer fragmentert enn en knust krystall (og med tanke på hvor tolerant jeg vanligvis er med tanke på tullete JRPG-historier, sier ikke det rent lite). Spillet sliter med å fortelle en historie preget av kontinuitet og mening, og fortellerteknikken er langt ifra det toppnivået man en gang forbandt med Final Fantasy-navnet. Nå skal det riktignok nevnes at flere av spørsmålene hadde nok blitt besvart om jeg hadde tatt meg bryet med å spille gjennom spillet to ganger, slik spillet faktisk legger opp til. Ja, du leste riktig. For å få hele konteksten, sammenhengen og alle detaljene i historien, er det meningen at man skal spille gjennom spillet to ganger.

Hadde spillet vært særdeles underholdende og av topp kvalitet, kunne jeg godtatt dette. Men da Final Fantasy Type-0 er det spillet det en gang er, kjenner jeg det holder med den ene gjennomspillingen og heller lese seg opp på detaljene senere (og selv da er det mange ubesvarte spørsmål og hull). Det er dessverre ikke et kvalitetstegn.

Som du kanskje har skjønt innen nå er det Class Zero man styrer og følger gjennom spillets gang. Klassen består på det meste av intet mindre enn 14 medlemmer, som alle kan kontrolleres av spilleren og som har forskjellige våpen og egenskaper. Når klassen ikke er ute på oppdrag eller slagmarken, tilbringer de (og du) tiden på krigsskolen Akademeia. Med andre ord har den japanske high school-sjangeren nok en gang inntatt Final Fantasy. Man skulle tro etter forrige forsøk at dette er en dårlig kombinasjon (ja, Final Fantasy VIII, jeg ser på deg). Men Square Enix gir seg ikke og forsøker nok en gang å skape god fantasy basert på det japanske utdanningssystemet. Vi slipper heldigvis mesteparten av tenåringsdramatikken og hormonkaoset som gjerne preger slike historier, men det blir likevel aldri en historie eller setting som oppleves som minneverdig eller legendarisk. I beste fall oppleves det hele som et «meh». På tross av dette klarer likevel gjengen i Class Zero etter hvert å sjarmere meg, varierte personligheter som de er. Og det er også takket være Class Zero at historien akkurat klarer å holde meg interessert nok til å fortsette gjennomspillingen. Men som sagt: én gang holder.

Når man ikke tilbringer tiden på Akademeia for å være sosial, lære mer eller ale opp chocobo på skolens ranch, tilbringer man tiden på slagmarken eller i slåsskamp mot monstre på verdenskartet. Kampsystemet foregår i sanntid med full bevegelsesfrihet og holder et høyt tempo. Her gjelder det å dukke unna fiendens angrep og slå til når man får et såkalt Killsight, som er et gult eller rødt glimt som åpenbarer fiendens svakhet og svekker fiendens helse betraktelig. Hvilket våpen og evner man har tilgjengelig kommer an på hvem i Class Zero man styrer. Selv om kampsystemet virker levende og actionfylt til å begynne med, tar det ikke mange timene før det hele blir gjentakende og grunt. Systemet mangler dybden som behøves for å engasjere spilleren i time etter time. Bedre blir det ikke av at sideoppdragene i spillet gir så liten uttelling og små belønninger at å gå opp i nivå (som man bør gjøre med jevne mellomrom for å ha en sjanse i spillet) føles som en langtekkelig pine og straff snarere enn en belønning for den ivrige og eventyrlystne spilleren.

Til enhver tid har man tre elever i følget, mens de andre i Class Zero står i reserve. Under oppdrag kan man velge hvem som blir med på oppdraget og hvem som skal bli igjen i en backup-styrke. Distinksjonen oppfattes som kronglete, og jeg fikk aldri noe behov for å tilkalle backup under oppdragene, så det var like greit bare å ta med seg alle sammen på oppdrag. Før man begynner på oppdrag kan man også velge om man skal åpne for såkalte Support Players og dermed tjene ekstra poeng (såkalte SPP). Dette er en rest av en flerspillermodus som eksisterte i PSP-versjonen, men av en eller annen merkelig grunn åpner ikke HD-versjonen av spillet for flere spillere, verken lokalt eller over nett. I stedet dukker det med jevne mellomrom opp datastyrte figurer som overtar plassen til en av dine tre følgemedlemmer. Da man har null kontroll på disse figurene eller når de kommer til i følget ditt, føles dette som en dårlig videreføring og unødvendig rest av det opprinnelige systemet.

En annen klar svakhet med kampsystemet er at det er lite tilgjengelig og vanskelig å komme inn i. Man blir overlesset av informasjon i starten av spillet, og det er vanskelig å bearbeide all informasjonen mens man lærer seg å håndtere et såpass kaotisk og actionfylt kampsystem. Kaoset blir ikke mindre av at det er heidundrende vanskelig å bruke gjenstander i kampens hete. Man kan gå inn i menyen og hente frem en gjenstand for å få tilbake helse eller magi, men kampene pågår for fullt i bakgrunnen mens man er inne i menysystemet. Det blir aldri tid til å trekke pusten og få en oversikt over situasjonen. Noen vil sikkert si at dette er en del av innlevelsen og opplevelsen spillet tilbyr. Mange vil derimot oppleve det som kaotisk og at det tar kontrollen bort fra spilleren. Kontrollsystemet er riktignok oppgradert for anledningen, men fortsatt er det langt fra ideelt.

Hadde jeg spilt Final Fantasy Type-0 HD da det først kom ut i 2011 på en PSP, hadde sannsynligvis opplevelsen vært ganske annerledes. Jeg tviler ikke på at enkelte spillere vil oppleve spillet både underholdende og givende, men det er heller ikke til å stikke under en stol at HD-versjonen har en rekke problemer og svakheter som legger en kraftig demper på nytelsen av spillet. En bedre historie, bedre setting og et dypere kampsystem kunne gjort mye for å løfte dette spillet opp til minneverdige høyder. Nå fremstår Final Fantasy Type-0 HD kun som et sidespor man like gjerne kan forbigå i stillhet.

PS: I tråd med utviklingen i Lightning Returns: Final Fantasy XIII har Square Enix også denne gangen inkludert muligheten for å velge det originale japanske stemmeskuespillet. Selv om dette ikke påvirker karakteren noe, er det likevel en bonus som fortjener å nevnes.