Final Fantasy VI

Final Fantasy-serien er utvilsomt en enorm bautastein i sjangeren med japanske rollespill. Uten denne seriens 14 hovedspill og uendeligtalls spin-offs ville nok ikke like mange gjort seg kjent med den japanske rollespillsjangeren. For mange europeiske sjeler var Final Fantasy VII det første møte med serien, mye på grunn av at de tidligere spillene kom til Europa mange år etter den opprinnelige lanseringen i Japan. Som vil alle vet er skillet mellom Japan og resten av verden trolig det største i spillverdenen, og det er ofte store mellomrom mellom lanseringsdatoene.

Det sjette spillet i serien - Final Fantasy VI - er blant spillene som ikke kom til oss europeere med en gang, og det tok hele åtte år før det kom hit. Nå er en nylansering klar for Playstation Network, og etter å ha spilt mitt første Final Fantasy-spill kan vi klargjøre en ting: det er lenge siden jeg har blitt så positivt overrasket.

I dette tilskuddet i serien blir vi introdusert for en steampunk-verden 1000 år etter en beinhard konflikt ved navn War of the Magi, der magiske vesener ved navn «Espers» forsvant ilag med magien i seg selv. Nå har teknologi, industri og dampmaskiner blitt en del av hverdagen til folk, men en ny trussel kommer fram når Gestahl-imperiet på en eller annen måte har gjenvunnet magien og kombinert den med teknologi, og som med det har skapt en hær av soldater i usannsynlig sterke rustninger ved navn «magitek»-rustninger. Nå står verdensherredømme for tur, og ikke minst trues verden av nok en War of the Magi.

Heldigvis skal ikke dette gjøres helt uten motstand, og en motstandsgruppe som kaller seg «The Returners» forstår trusselen og skaffer så mange medlemmer som mulig for å stoppe alt dette. Det er her spillets hovedperson Terra Bradford kommer inn, som etter å ha vært slave for imperiet våkner opp med hukommelsestap etter å ha blitt reddet av skattejegeren Locke. Hun har helt spesielle og unormale evner, og blir straks introdusert for motstandskampen, trusselen og resten av sulamitten, samtidig som hun gradvis finner ut hvem hun her.

Jeg overdriver ikke når jeg sier at dette er blant de beste historiefortellingene jeg har kommet over i et rollespill, mye takket være spilletiden på flere titalls-timer, den utrolige oppbyggingen og spenningskurven, de mange plot-tvistene og - sist men ikke minst - det rike og spennende persongalleriet. På reisen vil man gradvis støtte på mange ulike spillbare personligheter, og utvalget er noe klisjefylt, men likevel særdeles vellykket.

Man vil bl.a. møte på kongen Edgar som i tillegg er en ordentlig flørtepus, gutten Gau som har vært så mye ute i naturen at han ikke kan ordentlig gramatikk en gang, og la oss nå ikke glemme Kefka: keiserens høyre hånd som ikke bare er ond, men helt gal med sin usympatiske og maktsyke tankegang. Karakterdynamikken er upåklagelig; alle karakterene viser sterke og svake sider i løpet av historien, og med merkelig humor, unik sjarm og storslagne episoder er det vanskelig å ikke la seg engasjere av persongalleriet.

Karakterene viser også sine svakheter og finurligheter i de mange tilfeldige kampene man vil komme over, og alle karakterene har sine særegne spesialiteter man vil få bruk for i kampene. Muskelbunten Sabin har f.eks. et såkalt Blitz-angrep, den tidligere vakten Cyan har noen sterke sverdteknikker man kan bruke, og den tidligere nevnte naturgutten Gau har lært seg angrep fra farlige skapninger ute i naturen. Alle disse spesielle spesialitetene i tillegg til et godt magisystem gjør kampsystemet skampolert, variert og dynamisk, og det blir virkelig liv og røre i kampene når du har kommet i gang.

Presentasjonen i Final Fantasy VI er helt ypperlig, og det er episoder i spillet der man fort kan felle en tåre. En svært stor del av dette kan man takke musikken i spillet for; stemmeskuespill er det ikke, og mulighetene for ansiktsanimasjoner er mildt sagt begrenset, så musikken står for svært mye her. Det er ikke dumt i det hele tatt.

Spillet føles nesten som en musikal til tider, da bruken av musikken og selve lydsporene er noe av det beste jeg har hørt i et spill. Noen gang. Her snakker vi rett musikk til rett tid der det går fra typisk orkestermusikk og western-inspirerte visemelodier, til gotiske og mystiske toner. Det føles absolutt aldri upassende, og man vil nyte musikken fra første stund. Noubu Unematsu har gjort en super jobb. Det skal han jammen meg ha.

Grafikken oser derimot ikke av kvalitet, og selv om grafikken satte standard i sin tid, er ikke kvaliteten på topp nå i 2011 (åpenbart nok). Men så er det også sånn med meg at det er noen spill der jeg irriterer meg over en manglende HD-oppdatering, og noen spill der jeg ikke bryr meg i det hele tatt. Final Fantasy VI er blant sistnevnte, og når sant skal sies, er ikke grafikken dårlig heller; med steampunk-preget og 16 bit-stilen er den full av sjarm.

Konklusjon
Mitt første møte med Final Fantasy-serien var ikke bare bra, men så å si optimalt. Med sin fantastiske historiefortelling og persongalleri, solide kampsystem og gripende musikk er det umulig for meg å ikke ta av meg hatten for Squaresoft. Dette er ren spillmagi, så vær så snill å kjøp det. Nå.