Final Fantasy XII

I år er det tiårsjubileum for Final Fantasy i Norge. Det er sørgelig, men jeg har mistet litt av interessen for spillet de siste årene. Etter en overdose nyutgaver og etter releasen til Final Fantasy X var jeg lei av det tradisjonelle formatet. Og når Final Fantasy XI, som smått om senn dukket opp, var så vanvittig stivt og omstendelig, mistet jeg piffen fullstendig.

Det var derfor med blandede forventninger jeg startet spillet. Men pang!, Square fanger meg med en gang. Sammen med en montasje av hendelser spilles det klassiske Prelude-stykket med harpe og englekor. Kjærlighet ved første blikk kalles det visst. Deretter møtes jeg av et pompøst arrangement av det enda mer klassiske temaet for hele serien - og jeg sitter lamslått. Alt er glemt og tilgitt. Final Fantasy er tilbake, bedre enn noensinne!

Men mye har blitt forandret. Ved første øyekast ligner Final Fantasy XII mer et onlinerollespill, siden kampsystemet er en modifisering av det man fant i Final Fantasy XI. Figurene styres i realtid, og det gjelder å holde seg i nærheten av fienden for å i det hele tatt kunne angripe. Selve angrepene skjer likevel automatisk, mens magi og andre teknikker velges i en meny som vanlig. Det betyr ikke at det gamle menysystemet er helt borte.

Kampsystemet lar deg skape detaljerte strategier for hver og en av dine figurer. Det kan være alt fra "angrip nærmeste fiende" til "kast Firaga på fiender med mindre enn 30 % energi, med mindre lederen din er skadet og du må kaste Cure, og ellers kan du bare angripe de som angriper deg". Og det fungerer helt perfekt, noe som er bra i og med at Final Fantasy XII er et meget krevende spill. I mange kamper får jeg episk rumpespark, men etter nøye planlegging og pre-programmering av medhjelperne mine ordner det seg. Det er utrolig tilfredsstillende å se min gjennomtenkte taktikk senke en tidligere uovervinnelig fiende. Alt er betydelig smidigere enn de gamle, seige, slumpmessige kampene der man brukte minst halve tiden på å vente. Som oftest ser man fienden på lang avstand, og det at jeg faktisk frivillig oppsøker strid sier vel sitt om hvor gøy det har blitt. Så spillet har altså fikset det jeg hadde som største ankepunkt: lange og uinteressante kamper.

Den infantile handlingen som infesterer de fleste spillene i sjangeren. Her er Final Fantasy XII ganske enkelt strålende. Handlingen utspiller seg i Ivalice, samme verden som Final Fantasy Tactics og faktisk også Vagrant Story (begge laget av Yasumi Matsuno, som forfattet del tolv). To store nasjoner er i konflikt, og de små kongerikene som ligger imellom blir selvfølgelig dratt inn. Det handler mye om politikk, ære og plikt, og mindre om superonde superslemminger som er onde bare fordi de hadde en kjip barndom.

Hele pakken virker utrolig seriøs, noe som forsterkes av utmerket skuespill og fantastisk dialog som hele tiden føles pompøs og teatralsk uten å bli latterlig. Til tross for, eller kanskje takket være at karakterene er såpass realistiske og relativt normale (bortsett fra kantinedamen Fran da), har de interessante og troverdige personligheter. Det blir dermed vanskelig å velge ut sine favoritter, både blant heltene og deres motstandere. Selv rent designmessig har Final Fantasy XII spektakulære figurer skapt av Akihito Yoshida som også jobbet med Xenogears, Vagrant Story og Final Fantasy Tactics.

Ikke nok med at serien har byttet produsent, forfatter og karakterdesigner, også Nobuo Uematsu er dratt avgårde. Ikke helt borte; spillets obligatoriske ballade ble skrevet av ham før han hoppet av, men spillmusikken ellers er det Hitoshi Sakimoto som har stått for. Sakimoto har tidligere laget musikk til rollespill som Breath of Fire V, Dragon Quest VI og, ja, Vagrant Story og Final Fantasy Tactics. Her gjør han en fantastisk jobb, og jeg savner ikke Uematsu i det hele tatt.

Final Fantasy var ikke Final Fantasy dersom det ikke fantes tusen millioner ting å sysle med i tillegg til hovedeventyret. Her ligger fokus mest på å jage og kverke uvanlige og livsfarlige supermonstre på oppdrag fra diverse tullinger rundt om i verden. Dette er en utmerket måte å trene seg opp og skaffe seg bra utrustning på, for i Final Fantasy XII er penger et luksusgode. Selv om butikkene bugner over med spennende våpen og nye magier, gjelder det å være økonomisk.

På en måte er det flott at de gamle Final Fantasy-gubbene er borte og at stafettpinnen har blitt gitt til unge, sterke personligheter. Det har gjort Final Fantasy XII til et ungt, sterkt spill i stedet for bare nok et spill i samme hjulspor som de andre. De har gitt et helt nytt liv til en serie mange gamle fans hadde gitt opp. De har ganske enkelt blandet det beste fra Vagrant Story (handlingen og designet) og Final Fantasy XI (kampsystemet) med akkurat mange nok klassiske Final Fantasy-øyeblikk for at spillet utvilsomt passer inn i serien. Samtidig har Square Enix en gang for alle bevist at stortitlene deres er verdt å vente på.