Final Fantasy XIV: A Realm Reborn

Historien om Final Fantasy XIV: A Realm Reborn er av det mer unike slaget i spillverdenen. Det startet som Rapture til Xbox 360 - et eksklusivt nettrollespill. Men tiden gikk, og Rapture forsvant. Slik var det helt til Square Enix annonserte Final Fantasy XIV i 2009, men da som et PC- og Playstation 3-spill. Xbox 360 var altså ute av dansen.

Selv om historien kunne sluttet der, så gjorde den ikke det. Square Enix hadde problemer med utviklingen, og under betatestingen kom det mange klager på spillets kvalitet som var nærmest katastrofal. Da Final Fantasy XIV endelig ble sluppet i 2010, var det i en bedrøvelig tilstand, og spillet fikk svært lave karakterer. Square Enix måtte unnskylde seg, og de bestemte seg for å fikse feilene.

Men det gikk i stedet fra vondt til verre. Final Fantasy XIV var omstendig programmert, og feilene og manglene var for omfattende. Mens ett team jobbet på spreng med å lappe det sammen for den gjenværende fansen, satte et annet team igang med å lage et nytt Final Fantasy XIV. Det bygde på originalen, men hadde ny grafikkmotor og utviklere som lyttet til communityet. Svaret ble... A Realm Reborn.

Dette vil antageligvis gjøre Final Fantasy XIV til ett av tidenes dyreste spill. Kort oppsummert er spillet bygd opp av tre forskjellige utviklingsprosesser. Det er dessuten litt underlig at det satses så tungt på dette siden Final Fantasy-fansen ofte ser på nettrollespill som noe negativt. Faktum er uansett at Final Fantasy XI er Square Enix' mest inntektsbringende spill i serien så langt, og det er forståelig at de ønsker mer av den sorten.

Med dette i bakhodet kaster jeg meg inn i den fase to av betaen, og tar min første skritt i verdenen Hydaelin - eller Eorzea, for å være mer presis. Og jeg liker det jeg ser. Allerede når jeg lager min egen figur får jeg mersmak. Her er mulighetene mange for å utforme figuren helt etter min egen smak. Designet er bra, utvalget av raser og yrker likeså, og jeg bestemmer meg til slutt for å spille som ett av to ytterpunkter: Roegadyn, en kjempelignende rase fra nord som beskrives som en dyktig sjømann, pirat og fisker. Alternativet var å velge en liten og sjarmerende Lalafall for å skape en klassisk trollmann.

Det er en grunn til at jeg bruker ordet «klassisk». Final Fantasy XIV: A Realm Reborn føles nettopp slik. Det er som om det har funnet tilbake til noe jeg ikke har opplevd siden Final Fantasy IX. Til og med dialogen føles typisk for japanske rollespill under 16-bits-æraen, og det er på en god måte.

Jeg falt aldri helt for Final Fantasy XI selv om jeg anerkjente utfordringen og dybden i gameplayet. For jeg vil nemlig spille med håndkontroller, og her leverer Final Fantasy XIV: A Realm Reborn skikkelig. Square Enix har lykkes med kunststykket å ta et avansert nettrollespill med flere muligheter enn konkurrentene, og likevel få det til å fungere veldig bra med Xbox 360-håndkontroller.

Denne muligheten løfter Final Fantasy-følelsen for min del. Siden betaen bare varer i noen dager rekker jeg ikke å gjøre så altfor mye ut av meg, men jeg får likevel et godt inntrykk av hva spillet har å by på. Og det lover godt. Sammen med min kjære samboer tar vi på oss enkle oppdrag som å handle for gamle damer, banke opp en snegle og til slutt våge oss ut for større kamper.

Alt går i et behagelig tempo som føles moderne, men uten at det går i fellen med å bli altfor tilgjengelig. Her er det jeg som bestemmer, men den smarte utformingen gjør at alt oppleves som smidig. Nettopp de egenskapene som Blizzard en gang i tiden brukte for å revolusjonere sjangeren. Jeg regner med at de mest hardbarka spillerne vil fnyse av nymotens greier som fast travel og group finders, men i praksis gjør disse tingene bare spillet bedre.

Grafikken gjør det også til en hyggeligere opplevelse. Jeg nøler ikke med å si at Final Fantasy XIV: A Realm Reborn er det peneste nettrollespillet jeg noensinne har sett. Design kan alltids diskuteres, men jeg liker virkelig utformingen av både spillverdenen og figurene.

Fortsatt er det den tekniske siden som vekker håpet hos meg. Det er utrolig pent uansett hvordan man ser på saken, med sine moderne effekter og høye detaljrikdom. Dessuten er gamle begrensninger (som maks 40 personer i bildet samtidig) en saga blott, og allerede i betafasen føles det som et velsmurt maskineri. Det føles mektig å vandre gjennom Black Shroud-skogen mens den bader i sollys, og områdene er veldig pene.

Som dere merker er jeg veldig positivt innstilt til det jeg har rukket å spille. Det gjenstår selvfølgelig mye spilling før jeg kan si noe om spillets helhet, men det virker som om Square Enix har gjort alt for å rydde opp etter Final Fantasy XIV. De har lyttet til communityet, og ser ut til å være på god vei til å lage god underholdning for både tradisjonelle fans i tillegg til de som likte Final Fantasy XI - og det har aldri skjedd i serien tidligere. Jeg tror at dette kan gå veien.