Fist of the North Star: Lost Paradise

Fist of the North Star: Lost Paradise: Hvor skal man begynne?
Denne manga/animeserien fra 80-tallet, som er kjent for sine ultravoldelige og blodige scener, er kanskje noe som har flydd under radaren til de fleste - spesielt her i Norge hvor vi ikke akkurat har blitt bortskjemt med tilgang på japansk media - så her er en kjempekjapp introduksjon.

I år 19XX har atomkrig brutt ut og ført til at verden nå er redusert til en ødemark hvor makt gir rett. Kenshiro (Ken), tilhører en av de mektigste kampstilene i denne nye verdenen - Hokuto Shinken. Han drar rundt omkring på søken etter forloveden sin, Yuria, som har blitt kidnappet av Shin som tilhører en rivaliserende kampstil - Nanto Shinken.
Det bør nevnes at filmen "The Road Warrior" kom ut året før mangaens første volum ble utgitt, og om du synes det er et par likheter mellom det første kapittelet i Mad Max-serien og Fist of the North Star (videre referert til som FOTNS) er du ikke alene.
Motivasjonsmessig er dette papirtynt, og det er med på å hamre inn hvor datert enkelte aspekter med serien er - men mer om det senere.

Heldigvis er spillet utviklet av Ryu ga Gotoku Studio, en del av Sega CS1, som også står bak den nylig suksessfulle Yakuza-serien, hvor Yakuza 0 førte til at serien fikk et brak-inntog i den vestlige delen av verden. De har en særegen "over the top"-stil hvis bissarre humor nok kommer til å passe godt inn.
FOTNS bruker en modifisert utgave av Yakuza-motoren, og om du har spilt ett av de spillene før så har du en fordel - begge er bygget opp på omtrent lik måte, hvor brawling får en god del av fokuset. Om du har en save-fil fra et av Yakuza-spillene får du også en bitteliten gave når du starter spillet, som jo er en hyggelig overraskelse.

Det kommer også veldig tydelig frem hvem som har utviklet spillet når en kommer bort i de mer fjollete delene - jeg likte for eksempel svært godt det at en kan leke bartender og hogge isbiter med de avanserte dødsteknikkene til Kenshiro.

Nok om det, la oss begynne! Vi starter ganske enkelt med en lett innføring i hvordan spillets kampsystem fungerer, ved at du må slåss deg videre via flere nivåer med slemminger opp til Shin, for nå har du endelig tatt ham igjen og Ken kan vinne tilbake sin elskede (hun ble kun med Shin så han ikke skulle drepe Kenshiro). Det tar omtrent fem sekunder fra jeg møter den første fienden til jeg får bekreftet at spillet er akkurat like spinnvilt voldelig som forventet. Kropper sprekker og eksploderer hvor enn Ken går, gjerne sekundet etter han har informert vedkommende om at de allerede er døde.
Etter en kjapp boss-kamp hvor man blir informert om hvordan en låser seg inn på en fiende redder vi Yuria og rulleteksten går.

Neida! Det er ikke så enkelt. Yuria har tatt sitt eget liv over fortvilelsen av å aldri få se sin elskede igjen. Så i ekte mannestil vandrer Ken ørkesløst og fortvilet inn i ørkenen.
Men vi må jo ha en grunn til å fortsette spillet, så Ken vandrer inn i en rasert by hvor - etter å ha advart en gjeng banditter mot å være slemme mot innbyggerene, de ikke hører på Ken, og Ken eksploderer de med de magiske fingrene sine - vi får vite at nyheten om Yurias død er sterkt overdrevet! Tilsynelatende iallefall, for de som tidligere ble bandittplaget har tilfeldigvis sett en vakker dame som har ledet en rekke følgere inn mot Eden, paradisbyen, ikke langt unna. Det kan jo ikke være noen som helst andre!

Det er vanskelig å skrive om historien uten en god dose sarkasme. Her skjer ting uten nevneverdig oppbygging, deus ex-maskinen kjører på rødt turtall, og det finnes alltids en eller annen unnskyldning for å fiste folk til døde.
Jeg må medgi at jeg himlet med øynene både én og tre ganger etter hvert som den utfoldet seg, for den prøver (iallefall i begynnelsen) å ta seg selv så himla seriøst. Det hjelper heller ikke at Kenshiro har det følelsesmessige repertoaret til en våt sokk, og reagerer som oftest på noe som skjer med et uinteressert grynt eller med sinne. Dog, av og til sniker det seg inn et smil eller ett fnugg av selvironi, så helt ille er det ikke.
Dessverre vedvarer denne emosjonelle tregheten gjennom nesten hele introduksjonen, som varer i nesten fem timer. Først når du får låst opp Eden tar ting seg litt opp, men jeg tror ikke det var før time syv at jeg for alvor følte at jeg hadde kommet "i gang".

Apropos Eden, så er nok dette høydepunktet. Her kan du utforske gatene og butikkene, og byen fungerer som en base som du kommer tilbake til for å kjøpe utstyr og fylle opp helsepoengene dine.
Om natten forvandles den til et neonfylt paradis som oppriktig er skikkelig stilig, og er en kraftig kontrast til all sanden og støvet som ellers fyller både byen og verden rundt.
Etter hvert får du også tilgang til en bil du kan ta på oppdagelsesferd i områdene utenfor Eden, denne kan oppgraderes med deler som lar deg utforske tidligere utilgjengelige områder, så her er det litt ekstra spilletid å hente for den oppdagelsesglade. Men jeg håper du er glad i å høre de tre samme sangene på repeat frem til du klarer å finne flere, for kassettspilleren som kommer med bilen har et labert kassettbibliotek til å begynne med.

Ellers er historien en original skrevet for spillet, satt til et sted mellom del 1 og 2 av serien men samtidig i en alternativ tidslinje for å få huket inn kjente ansikter, og det er merkbart at det er fans av serien som er prioritert. Jeg skal innrømme at jeg ikke har sett eller lest veldig mye av FOTNS, og jeg følte meg som et resultat litt fortapt til tider. Figurer dukker opp som en klart skal ha et forhold til, men uten en kjennskap til de blir det vanskelig å bry seg om deres problemer og det som skjer med dem.
Det at Kenshiros eneste motivasjon gjennom serien er å finne Yuria er også såpass utgått på dato at burritoen bak i kjøleskapet mitt er en smule misunnelig. Nå er serien oppriktig gammel, men det føles likevel traurig.

Så for min del har spillet opprettholdt min interesse, ikke med de endimensjonale figurene og deres prøvelser, men heller med actionscenene. Det er skummelt få av dem i begynnelsen så det blir en overvekt av prating og historiefortelling, og jeg tror utviklerne har lagt merke til dette for en mulighet for å presse inn litt slåssing blir grepet, inkludert en flashback-scene som kom såpass brått på at det nesten blir komisk.
Uansett, du kontrollerer Kenshiro relativt enkelt. Lett angrep, tungt/avslutningsangrep, kjapp bevegelse/hopp, og grep/dødsstøt er valgene blant de fire hovedknappene på kontrolleren. Disse kan du kombinere relativt fritt, og etter du har banket en fiende tilstrekkelig får du muligheten til å sette inn et dødsstøt. Dette utføres med en kort "Quick Time Event" og som belønning får du en skikkelig blodig sekvens, og her er det tydelig blitt jobbet hardt med å få disse så autentiske som mulig i forhold til serien.

Når du har gitt ut nok bank kan du rive av deg en av Kenshiros jakker (som han tydeligvis har et uendelig lager av gjemt i en lommedimensjon) og gå inn i "Burst Mode" hvor Ken gjør mer skade og har tilgang på ekstra dødelige teknikker.

Selv om de små dødssekvensene er groteske, er de også ufrivillig komiske, så det hjelper på å holde humøret oppe. Du er jo ikke en spinnvill drapsmann, men heller en redningsmann... som redder folk ved å drepe andre folk.
Faktisk er denne sære feilkoblingen mellom å være en "good guy" som dreper alt han kommer over som første tiltak ved en konfrontasjon, noe som gir spillet en bisarr vinkel, og egentlig fungerer som et skjevt blikk på actionhelters trang til å myrde seg ut av problemene sine.
De skal også ha kudos for at i ett sideoppdrag så blir Kenshiro utskjelt for sine morderiske vaner og må forsøke å snakke en banditt vekk fra hans bandittske veier. Det går... akkurat som forventet.

Kampsystemet er solid, men halter litt under bosskamper eller mot enkelte sterke fiender. Jeg har ingenting imot vanskelige spill, men da bør de helst være vanskelige på grunn av bossen heller enn kameraet og kontrollene.
Når en slåss mot horder av fiender derimot funker det bra, og det er fornøyelig å se at de blir påvirket av at en eksploderer kameratene deres (noe annet hadde vært merkelig).

Nesten alt av teknikker og egenskaper kan oppgraderes i et omfattende system, og selv om en god del av oppgraderings-nodene kun er prosentøkninger i helse og skade så er det fremdeles fornøyelig å se nettverket fylles opp som en indikasjon på at Kenshiro blir sterkere. Du får også velge relativt fritt hvordan du vil oppgradere Ken, noe jeg alltid er en fan av.

Men for å oppsummere: Jeg tror dette er så nært et spill har kommet med å fange ånden til Fist of the North Star: Lost Paradise, de har holdt seg tro mot figurgalleriet og virkelig jobbet med å få slåssingen til å føles så vill og brutal som den gjør i serien. Det er mye bra å hente, men pacing-problemer gjør at det er vanskelig å sette seg inn i det - spesielt om du ikke er kjent med historien eller figurene. Jeg tror at du får mest ut av dette om du er en fan på forhånd, for jeg skal ikke legge lokk på at jeg har kost meg masse med ikke-fantastiske spill bare fordi de handler om en serie jeg holder kjær.

Så om det er tilfellet for ditt vedkommende, pluss på ett tall på karakteren.