Five Nights at Freddy's Security Breach

Noen spill blir et fenomen av en helt annen grunn at det er et genialt spill. Det er absolutt stor underholdningsverdi i titler som Among Us, Fall Guys og andre, og jeg personlig har hatt mye moro med dem. Men det er også det faktum at streamere har gitt disse spillene mye oppmerksomhet, og jeg vil gjerne bruke den samme teorien på Five Nights at Freddy's-spillene. Haugevis av YouTube-videoer har gitt denne spillserien en gjennomslagskraft som går utover underholdningsverdien til spillene selv, og folk ser mer for reaksjonene til spilleren. Siden jeg har nieser og nevøer som noen ganger sitter og ser på de høylytte streamerne reagerer, har jeg hørt noe sånt som dette; "Så skal vi gå og se hva det kan være... GAHHH AHHHHH!!"

Og det, for å være ærlig, er egentlig det eneste forholdet jeg har til disse spillene.

Nå var det på tide for meg å oppleve og reagere selv. Etter å ha tilbragt noen timer i det enorme kjøpesenteret hvor Five Nights at Freddy's: Security Breach finner sted, har jeg roet ned en bekymring jeg hadde på forhånd. Jeg blir nemlig ganske lett redd så jeg var litt redd for å spille dette, men spillet er "heldigvis" ikke særlig skummelt i det hele tatt. Jada, det er en generell skummel stemning her i alt mørket, og et originalt design i animatronikken som jager meg rundt, som kan oppleves litt skremmende. Men det blir aldri veldig skummelt. Skrekken er med andre ord ganske mild og kunne definitivt vært skrudd opp noen hakk.

Så når spillet starter og jeg får kontrollere den lille gutten Gregory som er innelåst i et kjøpesenter og må overleve til morgenen, innser jeg raskt at all sniking og utforskning ikke er så skummelt som jeg først trodde. Det gikk raskt opp for meg at spillet virkelig, virkelig føles tiltenkt en yngre målgruppe. Ikke noe galt med det i det hele tatt. Tvert imot kan jeg synes det er gøy med spill som er så tydelig rettet mot et visst publikum og hvis du vet at du tilhører denne målgruppen så tror jeg også at dette er et betydelig bedre spill for deg enn det viste seg å være for meg.

Som sagt styrer du en gutt som heter Gregory som av en eller annen grunn blir igjen på et kjøpesenter etter stengetid og bestemmer seg for å utforske. Visuelt er det ganske fint. Med sterke neonfarger og detaljerte miljøer ser alt litt plastikkaktig og blankt ut, men det er absolutt teknisk ryddig. Det er mange morsomme detaljer her, miljøer som er underholdende å utforske både fra et visuelt perspektiv og hvordan de er bygget opp. Hver gang jeg gikk inn i en ny del av kjøpesenteret og vandret rundt ble jeg ofte overrasket over detaljnivået. Et klart pluss da alt fra en liten gavebutikk til et kontrollrom er nøye utformet og det visuelle er blant de mest positive inntrykkene jeg sitter igjen med etter denne opplevelsen.

Gregorys flukt handler mye om å finne nøkler slik at du kan utforske nye områder, og jeg kan synes det er litt uklart hvor man skal, og utformingen av oppdragene er ganske kjedelig. Som et stealth-fokusert spill synes jeg heller ikke det lykkes særlig godt. Det er absolutt sekvenser her som er ganske morsomme å spille, men spillingen er ofte ganske inkonsekvent med jagende animatronikker som teleporterer rundt eller finner deg selv om de ikke burde klare å se hvor du gjemmer deg i det hele tatt. I tillegg er det også noen bugs som påvirker opplevelsen. Jeg kan liksom se flere ganger at den som jager meg er et godt stykke unna, men når jeg snur meg eller beveger meg har den flyttet seg til et helt annet sted. Den tekniske delen halter på mange områder. Det er mye grus i maskineriet, rett og slett, med for eksempel teksturer som forsvinner eller at spillet fryser, noe som blir veldig irriterende da spillet ikke har noe direkte sjekkpunktsystem, og man lagrer på utvalgte stasjoner spredt rundt omkring og tvinges derfor til å spille gjennom store deler av spillet på nytt dersom det henger seg opp.

Foruten Gregory, er en av spillets animatronikker ved navn Glamrock Freddy også en spillbar karakter. Noen ganger må gutten gjemme seg i magen til denne for å unnslippe ondskapens klør. Den godhjertede bjørnen er også spillets hjelper til å guide deg rundt, og skaper spillets narrativ, som imidlertid er veldig tynt. Det er mye "gå hit for å finne dette så du kan komme deg dit" og så må du unngå å bli oppdaget mens du gjør det. Det blir voldsomt repetitivt og jeg sliter med å finne et engasjement her i det hele tatt.

Det er litt synd at man med en stor og veldig godt laget lekeplass ikke har klart å sette sammen opplevelsen bedre. For her er det detaljerte miljøer med mye moro å se på og jeg vil også gjerne gi ros til spillets lyddesign som tilfører i det minste litt skummel atmosfære. Men spillet byr på lange deler som føles veldig kjedelig, med grumsete historie og uengasjert spilldesign. Jeg vil imidlertid runde av med å nevne igjen at jeg tror en spesifikk målgruppe kan like dette mye mer enn jeg gjorde. Fans av spillserien, som nå er oppi totalt tretten spill, vil garantert sette pris på denne utviklingen av konseptet. For min egen del fikk jeg aldri noe mer enn middels god underholdning.